Det dundrer over skjermen:
-“Jeg skjønner at du ikke skjønner hva jeg snakker om, Svein. Og det er helt greit!” Brita banker i et usynlig bord med en uvitende hånd. To triste øyne fylles med tårer, og fortvilelse legger seg over en ellers så glad mann.
Kjære Charter-Svein, du har reist ganske mye, du, men vet du hva? Du er jaggu ikke bortreist! Jeg skjønner at du skjønte hva hun mente, og jeg er enig med deg i at diskusjoner om liv er unødvendig.
Her oppe i kalde Trøndelag har jeg gått rundt og trodd at jeg er den eneste personen som virkelig ikke tåler stress; men det var helt til jeg så deg i Camp Kulinaris forrige uke. God damned, du slår alle rekorder; og det er helt herlig!
For du gir alle oss som sliter sprettalopp (for å kappløpe med sekunder og minutter når klokka plutselig ser ut til å tikke raskere, og vi klikker) et bilde på skjermen som viser at:
WE ARE NOT ALONE!
Han Charter-Svein, han har det sånn, han også.
Her om dagen var pappaen til barna mine, og jeg, skikkelig stressa. Jeg husker ikke hvordan situasjonen artet seg i forkant; hvorvidt vi skulle ut av døren, lage mat, eller hva pokker det var som ramlet ned over oss. Men vi sa til hverandre: “fy søren så stressa æ e” -“Ja, æ å!’ mens vi løp rundt som hodeløse kalkuner og kvitret som flerhodede kyllinger.
Da kunne vi trøste oss selv med at akkurat da så vi ut som Charter-Svein making soup(er trouper)
Og det er da ikke så ille å være litt human adhd, hva?
Som om en skjennepreken fra hu Brita hjelper som Ritalina herself der og da? Som om ikke hun kunne fulgt kammers-reglene foruten å drite ut deg in public?
Nei vet du hva, Svein: ikke gråt du. Vi ser du blir lei deg, og respekterer det. Ja det er tilogmed nesten litt søtt at du ville ha æren for suppa Hank Von hjalp deg med. Kremt. Så og si laget for deg. Men det må forstås at det du bidro med i den suppa, overgår ethvert mesterstykke for en stressa faen som deg. Sorry men jeg kaller meg selv også en stressa faen. Heller en hodeløs kalkun av en flerhodet kylling av en stressa m@therf@cker, enn en dømmende, belærende høne wannabe Ritalina.
Så tusen inderlig hjert fra one stressed f@cker til en herlig stressa faen som deg, for at du viser fram den sanne virkeligheten!
Du vet, den virkeligheten som gjelder for den prosentdelen av befolkningen som koker over når minuttene damper ut i lufta. For oss som kjenner hjertepumpa flippe ut bare det er flere ting å gjøre på en gang, innen vi skal rekke det forbanna charter-flyet om 3 timer. For oss som er som deg: alltid på farta og aldri med en tanke i hue om gangen. Alltid glad, noen ganger litt redd og innimellom litt trist, rocked out of way too much feelings.
Kaos? Ja, litt kaos. Og sånn er det bare, skjønner du, Brita!