Alt måtte endres på dagen, og det var ingen returbillett. Jeg visste ikke, ante ikke, og skjønte ikke, alvoret; men nå skulle jeg lære meg å ta livet mer seriøst enn noensinne. Jeg som alltid hadde tullet og tøyset om slanking og kosthold generelt. Alt andre så ut til å kunne nyte, måtte jeg vinke farvel til nå.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Spesialisten sa: “Du bør slanke deg nå, Helene!”

Dette er en hyllest til et knippe mennesker i som viser respekt og forståelse på et viktig område i livet mitt. De viker ikke fra hensynet, og viser tydelig at de ikke dømmer eller latterliggjør. Noen av dem er jeg i familie med, som mor, svigerinne, kusine osv. Andre er venner av meg. Det handler om kosthold, og alvoret som senker seg over en idét man får beskjed om at mat kan bli ens verste fiende.

Når du kan dø av karbohydrater hvis usunn livsstil får overtaket, kan det være en vanskelig oppgave å bekjempe dersom man bestemmer seg for å leve. Det er en stor avgjørelse å ta, å gripe kontrollen og styre skuta unna diabetes og søvnapné. Skumle farvann forsvinner etter hvert i tåkeland, og man seiler mot sol og blå himmel. 

Når vi i vår slekt møtes til bursdager og høytidssamlinger, er det en ting som er framtredende; maten. Noen tåler ikke gluten, mens jeg prøver å holde meg unna både karbohydrater og gluten. Jeg må selv styre utskeielsene mine, og ingen gjør narr av det. Tvert i mot blir det nevnt hva som inneholder hva, og ingen gjør noe nummer utav dette. Ingen tuller med det eller frister meg. Alle er inneforstått med at jeg ikke har slanket meg pgr av utseendet, men for helsen. For å holde meg i live og være frisk.

Fra den dagen jeg fikk vite at jeg hadde fått svangerskapsdiabetes hadde jeg alt; jeg gjentar: alt, å lære. Jeg visste ikke engang at man kunne dø av høyt blodsukker, og jeg ser meg tilbake på skumle tilstander av svime og lamslåtthet. Jeg ante ikke at babyen i magen min og jeg var døden nær der jeg lå ute av stand til å røre meg. Men jeg tok grep da diabetes ble oppdaget, og holdt meg unna alt diabetikersykepleieren forbød meg å spise og drikke. Som epler, appelsiner, bananer, boller, poteter, melk, juice, brus, sukker, hvete, ris, pasta og slikt som man får så lyst på som gravid. Jeg måtte ta ansvar for babyen i magen min, og satte ei sprøyte med insulin i låret hver kveld. Bare ungen min overlevde, kunne jeg leve med at jeg ikke engang kunne spise sukkerfri pastiller fordi de inneholdt de søtningsmidlene som sluttet på ol, foruten sukrin.

-“Helene, du må nesten regne med å få diabetes senere i livet, siden det gikk så langt at du måtte få insulinbehandling.” Tårene bølget i øynene mine da legen på sykehuset forklarte meg alvoret, og jeg fikk lære at ordet sukkersyke ikke var så uskyldig som det smakte på tunga da jeg uttalte det. Det er ikke søtt å deale med diabetes, men dødelig. 

2 år etter fikk jeg beskjed av søvnapnéspesialist om at jeg var lett overvektig. Panikken satte inn, for jeg visste hva som var i ferd med å snike seg inn på meg med kiloene; diabetes. Jeg så alvoret i tankene, og det så intenst at jeg ikke sa det til noen da jeg satte igang en endelig livsstilsendring.

Men etterhvert som jeg greide å ta kontroll på vekten, valgte jeg å være åpen om det. 

Det betyr alt når folk viser respekt og forstår alvoret. Vi som lever på lavkarbo eller dietter har alle forskjellige grunner til å ta det endelige valget om endring. Det finnes skremmende fedmesykdommer, og det finnes barn som kan bli psykisk utviklingshemmet hvis de ikke holder seg i ketose. En tilstand av epilepsianfall rammer den lille gutten til en venninne av meg dersom han overstiger 16 karbs i døgnet. Og det sier mye om karbohydrater. 

Selv er jeg mer utsatt enn noensinne nå som insulinet mitt ikke har fått herdet seg. Samtidig går jeg på medisiner som kan gi både fedme og lavt stoffskifte, så jeg har mange utfordringer i havet mitt, her jeg styrer skuta etter beste evne. Det var farlig å leve på høykarbo, og det medfører ansvar å leve på lavkarbo.

Men på øde øyer står folk og ler, mens de roper: “Ta deg en bolle for pokker!”Joda, jeg spiste syv små av dem sist jeg var i bursdag. Og da bør det bli lenge til neste gang. Fordi alt med måte. Fordi hvis jeg lar meg friste for ofte så kan vanen til slutt drepe meg. Fordi jeg vet best om helsa mi, og fordi jeg bestemmer over meg.

Så kjære slekt og venner som er så fantastisk kloke at dere respekterer de viktige valgene mine: tusen takk, dere er enestående. Dere smaker på de sukkerfrie kakene jeg baker (meglerfru1.blogg.no has it!) med oppriktig nysgjerrighet, og dere advarer meg mot gluten og høyt sukkerinnhold, slik at jeg tar valgene mine vitende om ingredienser. Jeg skulle ønske alle var som dere. For dere håner ikke kostholdet mitt, men ønsker at jeg skal holde meg i live.

For det heter respekt for helse, og det har dere i bøtter og spann. Mens mine bøtter og spann er fylt opp til randen av tagatesse, fibersirup, kokosmel, mandelmel og sukrin, er deres fylt opp med sukker og hvete. Til det pytter dere sann, og sier: “So what, vi er alle forskjellige, men siden vi vil du skal leve lenge; ta vare på den helsa di!”

Legen hadde rett for 14 måneder siden: jeg burde slanke meg. Nå har jeg gjort det, og forventer respekt for at jeg velger livet foran unødig risiko. Hva angår utseendet synes jeg at jeg så bedre ut med 10 kg ekstra. Dette handler ikke om hvordan man ser ut, men hvor lenge man vil leve. Kommer diabetes krypende likevel, er jeg iallefall innarbeidet i matvaner som gjør meg tryggere. Søvnapnélegen fortjener også en hyllest, for det kan jaggu ikke alltid være lett å si det rett ut: “Det beste for helsa di nå er at du rett og slett slanker deg!”