Se for deg en liten gutt på toppen av sommerbakken sammen med de andre gutta. Dagen er lys; ja himmelen er blå. De eneste skyene for sola denne dagen, er nervøsiteten som gjemmer seg i ei lita brystkasse. For i dét de andre gutta setter utfor med hver sin sykkel, står gutten igjen. Han skjelver, og bestemmer seg for å gå forsiktig ned bakken. Men i det han når enden av bakken, har de andre barna syklet videre forlengst.

 

Han sykler hjem. Der venter en bekymret mamma som vanlig: “Hvor har du vært; du skulle vært hjemme for 6 minutter siden. Jeg har vært så redd for deg.”

 

Når blir det too much? Hvor går kjærlighet over fra sunn til usunn, og hva er egentlig krisemaksimering i forhold til réell engstelse? Hvordan arter tenkte bekymringer seg i forhold til virkelighetstro uro?

 

Foreldre 2018: Verden flommer over av internett, pedofile nettverk, trusler om atomspaker fra presidenter på sosiale medier, krig, sult, nød, farer her, farer der, og en så altfor inderlig og stor kjærlighet for barna våre.

Det må ikke, bare kan ikke, bør ikke; skje dem noe. Så vi beskytter dem. Der vi en gang i tiden var ute og lekte alene som 3åringer, er lekeplassene lagt ned fordi de var fulle av farer. Barna kunne ramle ned her og skade seg der. Så man rev hele lekeplassen. 

 

Der vi en gang bygde hytter, får hvitveisene mellom trærne stå helt i fred. Blåveisene også.

 

Barna beskyttes, og det er jo bra. Men til en viss grad. 

 

For ved et veiskille går en trang sti som kalles overbeskyttelse. Den fører til en ny sti som heter krisemaksimering. Da har alle de tenkte farene blitt så store i et mammahode og et pappahue, at barnet ikke får klatre fordi det kan falle og slå seg, eller prøve karuseller fordi det er farlig. Det kan gå så langt at en fortvilt forelder tenker det kan være siste gang hver eneste klem før en kjøretur. Eller kanskje kan natten bringe med seg katastrofe, slik som dagen, fordi man har lest om krybbedød og det barnet som døde i barnehagen? 

 

Til slutt blir beskyttelse til hinder for barnet. Det hemmes fra å prøve. Fra å feile. Fra å reise seg og prøve igjen. Det får beskjed om å være forsiktig; så det blir nettopp det: veldig forsiktig.

 

Kvelende kjærlighet dreper ikke. Men det krymper horisonten rundt et lite barn. Det begrenser og setter utviklingen tilbake. Når lærer barnet å stole på seg selv, sin intuisjon og sine avgjørelser?

 

Å være forelder handler om å passe på og trygge ungen sin. Kunsten er å beskytte med en ro over seg som overbeviser barnet om at det er trygt å prøve, trygt å feile, og trygt å reise seg igjen. Man setter seg i pariserhjulet sammen med kiden, og selv om man har høydeskrekk, spiller man et skuespill: for noen minutter har man ikke høydeskrekk. Man setter seg på flyet med den forbanna flyskrekken sin, og later som om det å fly er det morsomste man vet.

 

Det er vår oppgave som foreldre å lete etter den trygge, gode, voksne roen til vi finner den. Å late litt som. Å trylle bort angst og redsel slik at tenkte farer ikke dominerer.  Barnet skal se mamma smile rolig i karusellen mens hun hyler av fryd og ikke skrekk. Pappa skal glise selvsikkert inne i flyet. Man puster seg rolig gjennom det, for ungen sin skyld.

 

Jeg som skriver dette, er en mor som skriver av erfaring. En mamma som fortsatt jobber med å bekjempe krisemaksimering og tenkte bekymringer, slik at gutta mine ikke blir preget til den grad at de blir stående alene igjen på bakketoppen, engstelige og alene. 

Det begynte med min førstefødte. Jeg var den mammaen som måtte lære meg å la ham klatre og ta karuseller. Jeg satte meg sammen med ham i fly og pariserhjul, og akkurat da latet jeg som om min flyskrekk og min høydeskrekk ikke eksisterte. 

 

Så ble jeg mamma til nr 2. Da måtte jeg begynne helt på nytt, og jeg er langtfra i mål. Jeg tar meg selv i å være livredd for å sende 3åringen på biltur. Hva hvis? Enn om? Jeg er livredd for at noe skal skje barna mine hver eneste dag, derfor får jeg profesjonell hjelp for å få dette nøytalisert. 

 

Jeg er rett og slett så glad i ungene mine at jeg helst vil passe på dem til enhver tid. Men jeg må innse at det er livet som styrer. Ikke jeg. Jeg kan bare velge å være trygg og god, og finne roen.

 

 

Han sitter her ved siden av meg og er trygg. Tre år og ny i livet. Storebror er på rommet sitt, og han er også trygg akkurat nå. Jeg sier til meg selv som det berømte diktet; at dagene som går er livet. Alt jeg kan gjøre er å ta vare på nuet, og være takknemlig for hver trygge time vi får. For det handler om å senke skuldrene og gi tillit til den høyere intelligens. Dette er en større jobb enn jeg kunne forestille meg innen jeg ble mamma selv. Målet er å slappe mer av, og la det som skjer, skje. Men veien dit er stier å gå i retur. Jeg må kravle meg tilbake til en mer avslappet vei.

 

Kanskje er du som meg? Kanskje er du en forelder som hver dag bekymrer deg unødig, og synker ned i tenkte farer, hysteriske forestilninger og krisemaksimering?

 

Da er det på tide at ungene våre får slippe. Vi må la dem få være like tøffe og selvstendige som vi var da vi klatret i trær, balanserte på bergvegger over bølger og store steiner, spikket kniver slik vi hadde lært oss, måket skit bak svære kuromper, ridde hester, laget mat på kjøkkenet, stod slalåm i full fart (og fikk skryt for farta etterpå), skatet og spikret hytter med hammer, spiker og godt mot. 

 

R u with me? 

 

Eller er du en av disse herlig avslappede mammaene; eller en av de coole rolige pappaene der ute? Da kan vel dere vise vei og lære oss hvordan dere gjør det? Jeg kjenner to mammaer som jeg kommer til å spørre om råd på min vei til å bli en mer avslappet mor i nuet, for mine gutter skal få være med gjengen ned den utforbakken og sykle på seg så mange skrubbsår de bare vil. Og jeg skal ikke stå ved veien som en apekatt med hendene foran ansiktet, men vente hjemme med klem, plaster og en god gammeldags kopp kakao!