Min døde far viste meg framtida i en drøm

 

Det er ikke alt jeg kjøper. Jeg er skeptiker, og vet ikke om jeg er med på å kalle de døde spøkelser og gjenferd. Jeg ser dem ikke i våken tilstand, og har aldri sett dem. Men jeg er klinkende sikker på en ting; når natta senker seg og jeg sovner, da hender det seg jeg får besøk. Jeg har møtt dem i drømmeland, og det er som om det finnes parallelle verdener og dimensjoner, der REM-søvn fører oss til møtepunkt. To dype psykoser i livet har nok åpnet noen portaler i mitt bipolare hode, og jeg elsker disse drømmene der jeg får møte slekt og venner fra den andre siden. Jeg snakker ikke ofte om dette, for det oppleves så mektig og stort for meg, at jeg er redd jeg ikke får til å sette ord på det. Men nå skal jeg prøve.

 

Pappa døde på bursdagen min 14.april 2011, og han viste seg i en drøm lenge før jeg ble gravid med min nå 3 år gamle andrefødte gutt. Min far stod meg veldig nær, og jeg var alltid ei pappajente.

 

I drømmen holdt jeg en baby i armene i et sykehusrom. Det var hvitere enn hvitt da en stemme ba meg gå til gangen utenfor rommet, for “nå kom han gående”.  Stemmen kom fra en kvinneskikkelse som satt i en sofa til venstre inne i rommet. Jeg var superlykkelig og så ned på babyen i armene mine, mens jeg stusset på at det ikke var min førstefødte, men en annen baby. Det bugnet med glede i brystkassa mi, og jeg klarte ikke å slutte å smile. For en lykke!

 

Jeg var usikker på om det var min baby, eller om jeg var der på besøk (Han var jo ikke min baby enda. Jeg var på besøk i framtida.) Da jeg stod i døråpningen så jeg meg til høyre, og min bror kom gående. Han smilte selvsikkert og jeg smilte tilbake. Jeg så ned på barnet. Så tittet jeg opp rett foran meg, og der stod pappan min og smilte sprekkeferdig. “Men pappa?? Hva gjør du her? Er ikke du død? Ok du får bli med inn da.” sa jeg mens jeg lo. Vi gikk inn i rommet, pappa, broren min og jeg, med en visshet om at det var flere der. Så husker jeg ikke mer av den lyse, hvite, overlykkelige drømmen. Jeg våknet til en vanskelig hverdag med mange utfordringer. Kan det være derfor pappan min ville vise meg min glade, enormt lykkelige framtid?

 

Det gikk noen måneder, og jeg glemte ikke drømmen. Husket bare denne fra den tiden. Jeg ble gravid. Så ble kona til broren min gravid. Så ble min søster gravid. Vi er tre søsken, og dette var det tredje året etter pappa døde på min bursdags morgen. De tre siste månedene av dette tredje året fikk vi hvert vårt barn: 20.10. , 22.11. og 22.12. Hvem vet, kanskje lille Even hadde kommet til verden 22.10. hvis vi ikke av medisinske grunner forløste ham med planlagt keisersnitt.

 

På turen innover til sykehuset sammen med min høygravide svigerinne som skulle være med på keisersnittet, falt det ned en bevissthet i hodet mitt. Det føltes ikke som at det var jeg som bestemte det, men babyen i magen min, som jeg endelig skulle få møte da morgendagen grydde; skulle kalles opp etter broren min. Even skulle han hete.

 

Da jeg fikk guttungen min i armene mine, møttes blikkene våre, og da skjedde noe merkelig, som et slags bombastisk zip. Det glapp ut av meg: “Nemmen hei, der der DU! Deg har jeg jo møtt før!” Jeg rett og slett visste at jeg hadde møtt babyen min før. Min lille Even. Skatten min med øyne som mørke tjern der og da.

 

På barsel var jeg mildt sagt superlykkelig. Deg bugnet i brystkassa mi, og jeg humpet rundt på skyer. Da jeg tittet ned på lille Even boblet det i hele meg, og da storebror Mathias kom på besøk, kunne jeg ikke bli mer lykkelig. Pappa tore kom og knyttet bånd til sin lille babygutt, og det var timer som maksimerte lykken til nye høyder. Akkurat som pappa hadde vist meg i drømmen.

 

Nå løper 3åringene fra trioåret rundt som glade søskenbarn når de møtes i bursdager og hjemme hos bestemoren sin. Tre søsken fikk tre søskenbarn det tredje året. De tre siste månedene. Tre år har på ny gått, og vi elsker våre gaver. Det meste av livet planlegger man ikke, og slik var det. Dette fantastiske styrte vi ikke selv. 

 

Even er nå en liten gutt som er så knyttet til meg at han helst vil være sammen med meg hele tiden. Han vil i barnehagen, men aller helst bare være hjemme med mamman sin. Om natten sover han helst i mammasenga, for der føler han seg tryggest. O lykke; den ekstasen pappa viste meg i drømmen, går jo aldri over. Jeg har det så bra!

 

Men jeg fikk en smakebit i en drøm. 

 

La meg fortelle litt om min englepappa.

 

En gang i tiden følte meg mer mislykket enn ei kloakkrotte. Jeg skammet meg så inderlig over å være meg at jeg lot være å ta telefonen. Til slutt satt jeg der alene, og bare jeg kunne reise meg. Ingen kunne ta valget for meg, og enda var jeg ikke rede til å ta ansvar. Jeg satt midt i læreprosessen, og skulle lære så mye på en gang at jeg ramlet sammen i en liten haug under dyna.

 

Jeg skyldte på alt mulig annet helt til jeg innså at ikke alt her i verden handlet om meg. Med et nytt fokus var det bare å reise seg og børste støv i vinden.

 

1997. Pappa kommer på besøk på psykiatrisk avd post 3, Levanger. Han sier: “Vær åpen. I dag gikk jeg på jobb, samlet kollegaene mine rundt et bord, og sa: I dag har jeg det ikke særlig bra, for min datter er innlagt på psykiatrisk, og hun har det tøft.”

 

Stille så jeg på pappa med beundring i blikket. Med en klok setning som jeg alltid kommer til å huske, fjernet han mye av skammen som tynget meg. Jeg var visst ingen skuffelse som burde gjemmes bort i et skummelt gjøkerede likevel. Dette var visst ikke noe å legge skjul på, mente han. Jeg var hans elskede datter, ikke bare en mislykket freak. Han ba meg inderlig om å tørre å være åpen om hva jeg slet med, og at jeg hadde blitt innlagt ved psykiatrisk.

 

Dette kan jeg ikke skrive uten at tårene triller. Nå har det gått 20 år, og det skulle gå år og dag innen jeg for alvor turde å være åpen, slik pappa ba meg være. 

 

En ting var å fortelle folk at jeg hadde vært innlagt, men jeg likte aldri å snakke om diagnose, medisiner og uføretrygd. Jeg kjempet alltid mot den store vonde skammen. For 3 år siden begynte jeg som tobarnsmamma å kjenne på en intens mestringsfølelse. Jeg var frisk og klar for å stå for alt. Nå hadde jeg lært mye. Dette skulle ikke bli en blogg med lesere, men jeg tenkte som pappa: so what om de leser det? Hva skal jeg skamme meg over? Jeg er bra nok som jeg er. 

 

Jeg skrev om elektrosjokk, om da jeg rømte til Stockholm som 18åring, om vennene mine som tok sine liv og om psykoser. En verden utenfor sett fra outsiderens ståsted. (Kategori på blogg “min egen historikk”), slik at mine etterkommere visste sannheten om hva som skjedde og hvorfor ting ble som de ble 

 

Med årene har jeg gått fra å skamme meg over det meste, til å virkelig bli glad i meg selv, og til å eie en forståelse for at alle mennesker bærer en boks merket “historie” i ryggsekken sin. Jeg var aldri alene, selv om jeg trodde jeg var verdiløs og ensom. Det finnes mange flere outsidere enn meg, og faktisk også mange insidere som vil ha en outsider som venn.

 

Pappa, pappa. Hva skulle jeg gjort uten min englefar? Psykiske lidelser er vel ingen skam, og du aner ikke hvor stort det var for meg at du var glad i meg likevel. Min fiasko spilte ingen rolle; du brydde deg om hvem jeg var som person, ikke en eventuell suksess innen karriere, fasade og slikt bambus. Da jeg ble kjent med en nabo som slet med alkoholisme, valgte du å bli hans venn, og hjelpe ham. Nå bor dere begge et fjernt sted. På den andre siden. Begge fikk dere hvert deres dikt av meg som jeg leste opp i kirken. 

 

Pappa fjernet store deler av skammen med en setning, og med årene viste både han og naboen min meg at det var det indre som tellet. At ingen hadde rett til å dømme meg. De ville at jeg skulle tenke sjæl. Stille spørsmål som: MÅ det være sånn, bare fordi andre hjerner har bestemt seg for at slik “er det bare”?

 

Jeg måtte gjennom helvete av en annen verden før jeg kom fram som meg selv. Det var et mareritt å være så psykotisk og tvangsinnlagt at jeg ikke fikk med meg babyen min da jeg ble sendt tilbake til gjøkeredet østmarka. Han var jeg for syk til å få med meg fra sykehuset. Jeg ble sendt til psykiatrisk, og han til et beredskapshjem. Når jeg ser meg tilbake greier jeg å tenke at babyen min ble godt ivaretatt, og at han havnet her han hørte til likevel. Hos pappaen sin, og på samvær hos meg. 

 

Jeg reiste meg som den halvt vesterålingen jeg er. Da jeg ble gravid igjen hadde jeg lært hva jeg skulle gjøre og ikke gjøre. Og pappa passet jo på den store magen min hele tiden; det var jeg aldri i tvil om. Kjærligheten til barna mine, pappan min og vennene mine driver meg så langt jeg bare vil. Vi er trygge i pappa’s favn, og jeg glemmer aldri da vi møttes i drømmeland.

 

En slik mamma som pappa var pappa, vil jeg være for mine høyt elskede gogutter. Hverken mer eller mindre; akkurat som englepappan min 💙💙💙

8 kommentarer
    1. Fantastisk 🙂 At du fikk troen på degselv igjen og med din pappa 🙂 Ja vi lever i hver vår dimisjon jeg har også hatt opplevelser 🙂
      Hilsen en bestemor til to.

    2. Kjempefint skrevet! Det er herlig med tilfeldigheter som vi opplever og ser en sammenheng i…for det er ikke tilfeldigheter, men noe mye større, men som jeg ikke har innsikt i, bare legger merke til. Drømmer skal man ikke kimse av, spesielt de man ikke kan slippe. Jeg opplever , analyserer og forstår en del av det jeg drømmer.Og jeg tenker at det er sunt for den psykiske helsen, drømmer forteller oss noe…

    3. Så flott skrivi Helene♡ Du e tøff! Du har funni dæ sjøl! Håpe æ kan havn der du e en dag med mæ sjøl.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg