Som et slag i magen dundrer alarmen, og en gammel tone av “ingen liker meg” er altfor altfor høy for ører som leder til de fra før tusenvis av tankene. Det er fortid og nåtid i ugly dance, og man har ikke lyst til å henge med, or a chance. Den heter “Miss understood”, og er ikke til å kødde med. Ei heller til å bare legge bort.
Det er ikke det at jeg har det tøft. Nei nei. Barna har ei kvikk venninne på overnattingsbesøk, vi har spist taco, og snart kommet barnefar Tore for å være sammen med oss denne lørdagskvelden. Alt er kos og samhold. Vi har det bra.
Det er ikke det.
Men jeg må få det ut et sted, det forbanna faktum at jeg er en bipolar outsider som ofte blir misforstått. Kombinasjonen lite etikette, ingen høy utdanning proppet med fremmedord, konfliktsky holdning etter et voldelig forhold for lenge siden, er nådeløst uheldig.
Når jeg blir misforstått, ser det ut til å være beinhard no mercy. Jeg kan bli tolket per chat, eller i en samtale, og siden jeg ikke er helt med blant 1000 tanker, kan jeg oppleve å plutselig bli nærmest tiltalt for å være bitch all mighty.
Well well. Det har vært komiske tilfeller av misforstått bippehode, og det er ikke det at jeg kan “skylde på en diagnose”, men det er en viss forklarende faktor. Der “Time out” har vist seg å være “Thai mat” under en samtale, er det klart det utgjør en viss forskjell at en jentunge ikke fikk timeout inne på et kjøpesenter, men thai mat.
Men når folk blir sinte på meg uten grunn… Huff, jeg får så vondt i magen. Det slår i som et støt; og jeg havner rett tilbake i voldsalarmen’s tidsalder. Det eneste som da skulle redde meg hvis en sint mann fullførte truslene, var en alarm. Nå har jeg blitt ei pingle uten alarm, før jeg står midt i det som en annen dum askeladdine.
Det er ikke uten grunn at denne høydesky bloggeren ikke har konflikter i livet sitt. Jeg kutter ut sinnafolk på flekken, og stikker mye heller hodet i sanden. Strutsen i streeten; det er meg det. Og jeg er vel omtrent den eneste bloggeren som startet bloggen nettopp fordi jeg trodde jeg slapp unna lesere. Jeg tenkte på det et helt år. Ville ikke ha oppmerksomhet. Denne bloggen skulle være et sted der jeg kunne lagre mine tekster, og det var genialt å finne ut at jeg eier alt jeg skriver her inne. Ingen kan kopiere det jeg lagrer her, for det er ikke lov. Blogg.no er beskytteren av mine tekster, noe jeg er takknemlig for.
Å blogge medfører å dra strutsehuet opp av hullet, og sette strutsetrynet opp i skuddsonen. Jeg vil bare skrive. En skrivenerd som vil være i fred. Hvor mange som trykker seg inn på denne bloggen er fortsatt noe som farer forbi meg, og jeg har opplevd å bli litt redd i høyden når folk misforstår meg og blir hatefulle og bitre uten grunn. Jeg har hatt dager der jeg med vilje har unnlatt å blogge for å presse lesertallene ned, slik at jeg føler meg så usynlig som jeg hadde tenkt. Enkelte innlegg som handler om andre mennesker derimot, vil jeg gjerne ha ut for dem.
Da jeg var lita jente var drømmen min å skrive bøker. Jeg tror jeg kunne både jobbet som forfatter og bevart det sky privatlivet mitt. Man blir ikke en type kjendis som folk kjenner igjen på gata ved å skrive bøker, innbiller jeg meg.
For årene skulle servere meg alt som ikke gir status, som elektrosjokk, diagnose, vaskejobb, medisinering null utdanning og uføretrygd, og jeg lærte meg å tenke automatisk “ingen liker meg”. Ganske interessant dukket den holdningen opp som automatikk da tiden kom for å lære å elske seg selv. Jeg var glad i meg selv, men avslørte gang på gang automatfølelsen av at folk jeg møtte “ikke likte meg”. Det hadde blitt noe jeg bare gikk ut fra, og begynner nå å gå over i takt med mestringsfølelse og egenrespekt.
Det er visst bare ikke greit at en dame med så lav sosial status som meg, setter grenser og sier fra, for enkelte ulveflokker.
Anyway. Her i strutsehullet under bakken kan jeg gjemme meg for sinnatagger, pmsbomber og nett-troll, ikke sant. Her er jeg trygg, og alt som er ute av syne er ute av sinn.
Hilsen pingle og fornøyd med det …nesten.