Det bruser i hodet, og tankene er lys våkne. Resten av kroppen er i ekkel dvale, og ubehaget i magen er boblende ivrig. Du døser, men det er ikke en psykisk rus. Den er fysisk, og du kan ikke røre deg. Minnene fra da man hadde svangerskapsdiabetes kretser rundt i et hode i spinn, og det er bare å innse at en ligger der som et fjell, og kan ikke røre seg. Blodsukkeret raver høyt over ethvert hint av fornuft, så da hører man etter og husker dette kroppsspråket til neste gang. Ellers..! 

Du kan ikke røre deg, men ligger der som en steinstøtte i frys fra Narnia. Det er ingenting annet å gjøre enn å vente til blodsukkeret daler igjen.

For da du stod i butikken for 2 timer siden og skulle kjøpe helgegodteri, fikk du en idé. Det danset e-stoffer, sjoko og lus-rødfarger foran deg. Jelly-bønnene rett og slett showet fargerikt med trance oppi boksene, og nå ville de ut og danse.

Da, akkurat da, kom du på hvor forbanna flinkis du hadde vært i et år: time to celebrate; det skulle nok gå fint med en bitteliten ekstra godtepose. Du hadde glemt hva jelly beans het, men de har masse farger og er bittesmå. Du liker bare de hvite, ferskenfarga, rosa, røde og gule med prikker på, så du satte i gang og sorterte. Nå skulle du sukkersprekke på smågodterier, og den eneste gangen det skjedde på lavkarbo-året ditt, var da venninna di fra Finnmark var på besøk på sensommeren i fjor. Og når er det januar.

De gule med brune prikker er banan. De lysegule er sitron. Viktig. For du skal ha banansmak. Jelly beens heter de. Nå husker du. Noen biter sjokolade med nugattfyll inni og noen munner, some jelly’s sortert, og du er klar for tidenes sukkersprekk med funlightsaft attåt. Du gumler i deg fy fy, og det går bra i en times tid. Så resignerer du.

Dette var meg på sprekkern i dag, og nå er jeg og blodsukkeret mitt på vei tilbake til nesten-normalen. Jeg fikk en enorm reaksjon etter de super-raske karbohydratene i dag, og ble rett og slett liggende langflat som om jeg var drita full ved drøbakssundet i kroppen, og lys klar i hodet. Straffen var ille etter å ha inntatt godteri. Tåler jeg ikke sukker lenger? Barnefar her ble nesten litt rett for at jeg skulle ha fått diabetes igjen der jeg lå og snøvlet. Og da ville det vært diabetes here to stay. No return. 

Jeg er nok ikke vant til å proppe i meg alt mulig rart lenger. Kan tåle en glutensprekk, en rice ride eller en potato joy, men rent sukker? Oh my angel, and my god;  for en reaksjon jeg får av det.

Det verste ubehaget begynner å gi seg, men jeg vet jeg går dager i møte der fordøyelses-systemet krangler med meg 2 ganger i timen, og den syrlige følelsen i hodet vedvarer. 

Det er liksom ikke meningen man skal sitte og proppe i seg desilitervis med pepper heller. Eller spise 10 spiseskjeer med pulverkaffe. For ikke å snakke om å hive 1 liter med bakepulver oppi muffinsrøren. Alt med måte. Sukker er ingen selvfølge i store mengder, og kroppen har mange måter å si fra på. 

Lavkarbo. Ja, det vil bli sprekker. Det kommer tider da jeg spiser en frukt innimellom, en potet her og litt ris der. Godteri kan jeg også skeie ut på, og gluten har til tider besøkstid i kroppen min. Men det er smått med alt dette, fordi det er krydder i kostholdet en sjelden gang. 

Energien flommer over til vanlig, når kostholdet er i balanse. Jeg kjenner kroppen min. Den må leve på lavkarbo 95 % av tiden. Skal man leve med dette som livsstil, bør man også ivareta de resterende 5%. Kose seg med litt frukt, bær, gluten, ris og potet. Det er så langt derfra til sukkertøy, og det er nok gode grunner til det; fikk jeg erfare i da.