Du ber et frossent hjerte tilgi og elske igjen.

 

Har du noen gang lagt deg i et badekar og latt tårene trille? Satt på Bruce med “Tougher than the rest”, og bare ligget der og latt tårene fylle badekaret litt mer?

 

Gamle tårer fra frosne kanaler som tiner opp og trenger seg ut. 

 

Min sjelevenn. 

 

Jeg skulle så gjerne ha tilgitt deg. Tenk så fint vi kunne hatt det da. Men alt du gjorde, som du ikke burde, som jeg liksom aldri fikk vite om du mente å gjøre, eller ikke. Alt det lagret jeg, før jeg glemte det, og så gikk jeg videre i livet mitt. Det var en del greier jeg måtte fikse.

 

En gang i tiden hadde vi det så bra, vi to. Så raste alt sammen og vi gikk i forskjellige retninger. Siden det var jeg som falt så det sang, begynte jeg under bunnen. Jeg måtte bygge Rom, og det føltes som jeg hadde bare en dag på meg. Du begynte fra en høy hest, og mye gikk til hodet på deg.

 

Du såret meg sånn. Og jeg fant meg i alt for mye. 

 

Fortell meg. Hvordan tilgir man, som “Angel” med The Kelly family? Hvordan tilgir man det utilgivelige?

 

For nå er du her igjen, etter alle disse frosne årene, og tiner opp gamle tårer med roser og fine ord.

 

Men hjelp meg. For jeg mistet troen på kjærligheten for lenge siden. Og jeg trenger ikke roser, men svar. Jeg trenger en venn i deg. En å prate med. 

 

Du sier det er noe du sliter med, en diagnose som ville forklart mye. Du forsvinner i en annen verden av 1000 tanker akkurat når jeg trenger å prate ut om en vanskelig fortid. 

 

Du skjulte henne i et halvt år og serverte meg løgner. Heldigvis var det ikke utroskap. Men da vi fant sammen igjen, ble hun til en løgn. 

Gang på gang behandlet du meg som om du var min verste fiende. Så brast det, og jeg fikk erfare at tårene dine langt fra hadde frosset til is. 

 

Hvorfor alle løgnene? Hvorfor alle svikene? Hvorfor lot du meg stå alene i alle stormene? Hvorfor sparket du meg da jeg lå nede? Jeg har så mange spørsmål, og jeg skulle så gjerne elsket deg igjen, men jeg klarer ikke å skape tilgivelse alene, fordi det var så heftige svik du ga meg i stedet for roser før i tiden. Hvis du virkelig har endret kurs, hvorfor ser jeg deg ikke i farvannet mitt når bare kontakten med deg gir meg minner fra fortiden som jeg ikke egentlig vil tenke på?

 

En klok gammel dame sa til meg: “Han elsker deg ikke, Helene. For min kjære ville aldri behandlet meg sånn.” Det såret ikke engang, for jeg hadde mistet troen på kjærligheten.

 

Jeg begynte å legge lås på slikt. Kjærlighet liksom. Hvilket klissete tullball var det?

 

Og nå står du her face to face og sier at du elsker meg. Men rosene dine kan ikke fortelle meg det som ord kunne gjort. Sorry. Jeg blir glad for blomster, men når de erstatter den gode støtten og den varme praten med alle svarene jeg behøver for å tilgi deg, da er det jo best for meg å ikke se deg, slik at jeg slipper å bli mint på den vonde fortiden. Jeg aner ikke hvor jeg skal starte. For siden det aldri ble deg og meg, bestemte jeg meg for at det beste er å bo alene resten av livet. 

 

Ingen kan elske som oss. Ingen kan prate som oss. Så lenge det er overfladisk pjatt. Men ingen kan krangle som oss, eller hate så inderlig som oss. Hvor er du, hvis du elsker meg så inderlig, når flashbacks fra traumatiske tider gjør jernkvinnen i meg til en forvirret liten Tingeling? Hvor er du hen, når du har tint mine tårer og de triller rundt i minnene om en brukken fortid? 

 

Hvor pokker er du når jeg trenger deg? Når du forsvinner i en selvmedlidende verden der alt handler om deg? Jeg godtar at jeg ikke kan endre deg. Jeg godtar det.

 

Man skulle så gjerne tilgitt og glemt, sant. Men hvordan skal jeg greie det helt alene mener du? Det er så mange flere frosne, glemte tårer her inne i meg. Jeg er så lei meg et sted langt her inne, for alt det som du ikke burde gjort. Men som du gjorde.

Jeg greier ikke å tine alle tårene ned til en vakker kjærlighetsoase alene. Hvis du ikke tar imot meg, er det som å skru på kranen min midt i ørkenen. 

 

Enten må du være en venn, eller la meg slippe alle påminnelsene. Enten må du slutte å være så opptatt av å være perfekt i fasaden din, eller bare la meg være i fred. Det var så mange ganger i den fortiden at vi prøvde å være kjærester, og jeg var den skjulte dama di, siden jeg ikke var bra nok for familien din. Du hadde nemlig ikke framstilt meg særlig bra for dem de gangene du ble sint, sjalu og mistenksom. Det tok fra meg min verdighet at du ikke engang kunne skrive på sosiale medier at jeg var dama di. Derfor løp jeg min vei. Jeg skapte meg en hverdag og jobbet med meg selv. Begynte på medisiner, startet å skrive, ble avholds, trente, spiste riktig, og ble frisk. Nå er det din tur til å jobbe med deg selv, men bare hvis du vil. Alle som kjenner meg stoler på meg, og jeg har aldri gitt deg grunn til noe annet. Du kan ikke komme inn i livet mitt og sende meg mistenksomme signaler igjen. Det krasjer med den jeg er.

 

Og her er jeg nå. Jeg kommer ikke tilbake til hengemyra. Hvis du er villig til å gjøre noen med fortiden din, og slutte å være sånn ei (sorry) selvmedlidende pingle når jeg trenger en mandig tøffing, så kunne vi kanskje, bare kansje, laget oss en ny oase. 

Men du får ikke tine opp gamle, frosne tårer hvis du bare har tenkt å la dem renne ned i sluken. Du får ta imot dem som en mann, eller holde deg mest mulig unna. Har du såret noen, må du gjøre det godt igjen, og plaster helbreder ikke kulehull. Den gode praten og den varme støtten er verdt alle rosene, diamantene og romantiske middagene i hele verden. 

 

Jeg håper ingenting. All tro på kliss er mistet. Men hvem vet? Mirakel har skjedd før. En eller annen tulling har gått seg på en ekte og sann oase i Sahara før oss. 

 

Du sa du savnet meg og at du ville ringe meg i kveld. Nå kan du ringe, og vit at hjertelige ord er verdifulle som drikkevannet i den vakre oasen. Hva skal man med en vakker oase uten livreddende drikkevann?

 

Bare ikke la det være en hallis-oase  😉

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg