Jeg eksponerte mine barn for internett

 

Hvordan kunne jeg være så tettpakka i topplokket? Hva tenkte jeg med? Når jeg tenker tilbake, skulle jeg ønske at jeg på den tiden hadde evnen til å tenke sjæl, og ikke bare gjorde slik alle andre gjorde. For “alle” delte bilder av barna sine. Det formilder ikke det faktum at jeg også gjorde det. 

 

Jeg sitter her og tar en kanelbollesprekk i lavkarbobobla mi. Deilig, you have no idea. Og de er ikke engang hjemmebakte. Oppe på loftet ligger to aldeles nydelige små gutter og sover. Han minste hadde et slags show off ved leggetid, fordi HAN skulle “lese” Donald Duck. Det var bare det at 8åringen ville at mamma skulle lese. Jeg fikk som vanlig viljen min. Jeg er en konsekvent og relativt bestemt mamma. Det er meg og tante Sofie kan man si. 

 

Men på ET område bestemmer ikke jeg. Man kan trygt si at jeg trodde jeg bestemte på dette området, i mine mer uvitende platinablonde dager. Jeg trodde det var ok å vise fram de herlige ungene mine her på bloggen. Helt til Mathias begynte å uttrykke sterk misnøye hver gang jeg ville knipse bilder. Jeg satte meg ned og pratet med ham, og da kom det fram at han er like sjenert som jeg var da jeg var lita pie. Vi snakket om hvordan han ikke ville at noen skulle se bildene av ham. Ubehaget i øynene til ungen din; det tar du på alvor. Et lite barn skal ikke måtte gå rundt med en nervøs klump i magen av frykt for at verden kan se mer av ham enn nødvendig. Mer enn han selv hadde kontroll over. 

 

Det er over et år siden nå.

 

Den kvelden ble jeg liggende og tenke. Hvilken rett hadde jeg som mor til å eksponere mine to skatter for resten av verden? Og hvordan kunne jeg gjøre det godt igjen at det allerede hadde skjedd? Jo. Jeg kunne respektere privatlivet til begge mine sønner, dønn fra da av. Siden har det vært skjerpings.

 

Og du kjære leser, aner ikke hvor innmari lyst jeg har til å vise fram gutta mine. De er såååå fine! Såå søte! Og de nye brillene til eldstemann er sååå tøffe. Men jeg kan ikke. Kan ikke prioritere å tenke bare på oss voksne, og våre behov for å dele og se på vakre barn. Barna mine er ikke utstillingsdukker, og et av dem hater å bli tatt bilder av. Dessuten vil jeg ikke at hvem som helst skal kunne kjenne igjen barna mine hvorsomhelst. Jeg må beskytte dem. 

 

Det viste seg altså at jeg er mamma til en gutt som hater å bli knipset bilder av.

Men han liker det bedre nå som han vet at de bildene har HAN kontroll over. Det er mer morsomt å bli fotografert når det er hemmeligheten våres. Resten av verden skal ikke vurdere bildene. Akkurat det betyr så mye for ham. 

Han trodde ikke han smilte fint nok. Ja, det var så mye han trodde og tenkte rundt bilder av seg på internett, at jeg mener det ikke er slike ting et barn skal bekymre seg for. Så han slapp. Jeg lovte ham at han aldri mer skulle måtte bekymre seg for dette.

 

Jeg ser andre bloggere deler bilder av barna sine fortsatt, og jeg tenker at vi alle er forskjellige. Jeg vil være forsiktig med å dømme. Jeg vet bare at jeg gjør det riktige her hjemme hos oss, i å la barna være sjefen over kroppen sin, utseendet sitt og hvem de vil skal se dem ute i den store vide verden. Det handler om respekt, og føles riktig for barna mine og meg. Det handler også om å moderere utseendefokuset. De skal være lekende barn, og de skal slippe å posere for mamma’s blogg.

 

Så hvordan er det for deg som leser å se bilder her inne på forbipolene, der ungene mine er beskyttet bak blur eller med ryggen til? Hva tenker du er de viktigste argumentene for å beskytte barn på denne måten?

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg