Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Kim Kardashian er sikkert smart på mange måter, hun, men senere i dette innlegget kommer jeg tilbake til henne og hennes uttalelser omkring ting hun ikke har peiling på. Det hersker en del vrangforestilninger i samfunnet som vi med diagnosen bipolar må forholde oss til. Noen tror alle vi som har bipolar har humørsvingninger, men de glemmer oss som er riktig medisinert. Jeg har ikke hatt abnormale humørsvingninger på 7 år.

Enkelte tror tilogmed at bipolar er det nye ordet for psykopati. Lengre unna sannheten kunne man ikke kommet. Bipolar er erstatningsordet for gamle manisk depressiv, og betyr blant annet at man er sårbar i følelsene sine. Er et menneske med psykopatiske trekk sårbar og full av følelser? 

2009. Jeg sitter foran ei nonne på Tautra og gråter så tårene triller. Jeg er et åpent sår, og tårene er blod som blør. Årene har gitt meg heavy utfordringer, og nå er jeg på randen. På randen av randen.

Jeg hadde noen måneder før krysset grensen over til psykose (som ikke har noe med psykopati å gjøre) i høygravid tilstand, og vært så gal at jeg måtte være tvangsinnlagt heller enn å kunne nyte en normal barseltid sammen med babyen min. Jeg skrev under på at barnet mitt heller skulle bo hos pappan sin. Så crazy syk som jeg hadde vært, kan man ikke bare late som, eller skape. Kontroll var et fremmedord, jeg hadde vært lost in space.

Nonnen sa: “Men kjære deg lille venn. Det er jo ingen skam at du må gå på medisiner. Jeg har diabetes og må innta medisin resten av livet. Hvis legene mener du må gå på medisin for alltid, så vær glad du bor i Norge. La oss være takknemlige.”

Akkurat da hun sa det smilte jeg gjennom tårer. Bak meg lå nedtur etter nedtur, og en eviglang fight mot pillene psykiatrien hadde pushet på meg. De forsøkte å overbevise meg til å ta medisiner siden 1997, men jeg levde i fornektelse av en diagnose jeg avskydde. 

Da jeg var 17 år og tvangsinnlagt for første gang, nektet jeg nemlig å ta imot medisiner. Det tok meg mang en sorg og en god del svelgte kameler å godta medisinering. Jeg godtok jo ikke engang diagnosen bipolar. En psykiatri som testet ut til sammen hele 28 forskjellige medisiner på ei jente som ikke ville ha piller, gjorde ikke medisinering mer tillitsvekkende. Som om noen i det hele tatt behøvde 28 forskjellige medisiner over 12 år? Den journalen er skrevet ut og godt bevart, og en dag blir nok alle disse faktaene omkring elektrosjokk og feilmedisinering tatt fram i et advokatkontor. 

Men en ting hadde de rett i: jeg har den verste utgaven av bipolar; og må innta stemningsstabiliserende og antipsykotikum for resten av livet mitt. Jeg kom ikke unna min verste frykt: piller. Medisin.

Min prosess til å godta medisinering begynte altså i en samtale med en nonne. Så fortsatte prosessen med en barnefar som prøvde å si: “Nei Helene, du var ikke sløv da du tok lithium. Du er sløv nå som du ikke tar medisin!” Deretter var siste steg et opplysende kurs for bipolare. Utenom det prøvde en coach å hjelpe meg, men de timene bestod av prating som ikke gjorde noe med diagnosen min. Til gjengjeld jobbet jeg på gården til coachen. 

Jeg var langt nede, og ingenting hjalp. 

Nå er jeg sjeleglad for at psykiatrien reddet meg da jeg endelig tok til vett. Medisinen jeg trenger; metallet lithium, kobler de rette ledningene oppe i hoder mitt, og de siste 7 årene har jeg vært frisk. Denne medisinen er den eneste i felleskatalogen som er så naturlig at den kunne blitt solgt på helsekosten, men siden den virker så bra, er den å regne som legemedisin.

Jeg må innta to typer medisiner resten av livet mitt. På grunn av det går alt i mitt liv kun en vei, og det er oppover en bratt sti som heter suksess. Jeg har lagt bort alt som ikke funket, som for eksempel beroligende midler, sovemedisin, alkohol, nikotin, gluten og sukker, og funnet min vei. 

Jeg vet hvor vanskelig det kan være å akseptere at man må innta medisiner pgr av sinnslidelse. Få kan tenke seg den utfordringen det er å godta det. Men jeg somlet bort så mange år av livet mitt på å stritte imot sannheten, at jeg gjerne tyr til åpenhet for å inspirere andre med bipolar 1. Som jo er noe helt annet enn bipolar 2. Vi med den “verste utgaven” av diagnosen, som min psykiater kalte det, eier ikke de normale grensene ved pol glad og pol trist, så vi glir over til galskapens verden hvis vi ikke er riktig medisinert.

En pasient som er syk av bipolar stritter gjerne imot medisinering, og hvem vet; kanskje er det pgr av manglende åpenhet i samfunnet? Det vi ikke kjenner, kan virke skremmende. Det er kjent at de med visse hjerteproblemer må innta medisiner hver dag, og at diabetikere må få medisiner de også. Hvis ikke blir det livsfarlig. 

Men hvor kjent er det at pasientgruppen med bipolar 1 også må ta medisin hver dag resten av livet? Hvor kjent er det at det blir livsfarlig hvis en med bipolar 1 ikke inntar rett medisin? 

For de med bipolar 1 blir det kritisk i det psykosegrensene krysses, mens for de med bipolar 2 arter det hele seg mer preget av rapid cycling; humørsvingninger. 

Skam. Nedtur. Fortvilelse. Mye følger med den bortgjemte delen av samfunnet. “Er du scizo eller?” sier noen som skjellsord, mens en totalt uvitende Kim Kardashian roper til broren sin under en krangel: “Du er jo helt bipolar! Ingen tvil! Mamma, brodern er bipolar!” Som om hun var en psykiater. Som om det var det verste hun kunne komme på. Med en så stor seerskare globalt, kan Kim Kardashian påvirke svært mange til å tro at bipolar er noe slemt. Noe man kan håne og beskylde andre for å være under en krangel. Svært ukritisk, og helt bak mål, er det av en tvstjerne kjent over hele verden å uttale seg så uvitende om et så sårbart tema.

Bipolar er kreativitet, sensitivitet, intellegens og til tider enormt med energi. Men da må jeg innta riktig medisin. Hver dag må jeg jobbe for å la den bipolare lampen min skinne. Så mange tiltak, men hey; jeg har blitt vant til det nå. Å innta medisiner morgen og kveld er ikke noe jeg kjenner effekt av der og da, men merkes over tid. Aldri en dråpe alkohol. Ikke puttet en sigarett i munnen min på 10 år. Karbohydrater er ikke mine venner, more like fat and greens. Bipolar tar sunnhet til et nytt nivå, i det jeg jogger for å booste hjernen min. Det handler alltid om psyken, aldri om hvordan kroppen min ser ut. 

Noe du, Kim Kardashian, kanskje burde la deg inspirere av?