Jeg vet om en gullgruve. Og en verdifull diamantgruve. Et sted der en kan puste fritt og bare være seg selv. Blant levende lys i ei stue, i en kinosal, på en øde strand oppi skauen eller i en pulserende kafé. Gullgruven heter vennskap, diamantgruven kalles minner, og skattekartet ligger trygt bevart i alle takknemlige og rause hjerter.
I kveld har jeg hatt besøk av Mona. For to dager siden var det Siri og Fredrik som var her. Tore er her også.
Siri og jeg stakk av til loftet for å legge tarot, og i kveld var det Tore som inntok loftet, slik at Mona og jeg fikk ha en egen jentekveld i stua. Slik vi damer gjerne setter pris på; å få skravle i fred og ro.
En venn som forstår hva du bærer på. Som selv har opplevd ditt indre landskap, men på sin måte. Gode råd. Høy latter. Hviskende hemmeligheter som forblir der inne i det velkjente landskapet.
Jeg legger meg lykkelig på puta i kveld. Så lykkelig. For denne mammaen til to gullgutter skal kanskje gå en tur med Ankie snart, og ta en kaffe med Janne. En lattermild prat med Tore. En tur til Lakhsmi og Mona i Oslo. Ringe Liz snart kanskje? Solfrid kommer kanskje nedover snart?
Så lykkelig. Fordi Laila ble med ut på byen i romjula. Fordi Christina og jeg spiste julelunsj, og Helene og jeg hadde skravlestund i stua mi her om dagen, mens Grete og jeg tok en telefonprat en annen dag.
Fordi i morgen drar Tore, barna og jeg på middag til Siri, Fredrik og Benedicte.
Denne skattegruva er den fineste og mest glitrende gruva en kan tenke seg. Den heter venner, og er ingen selvfølge. For å beholde slike fantastiske mennesker i livet sitt, må man være ærlig, ydmyk, empatisk og naturlig. Være seg selv. Være der.
Og jeg vil alltid være der for deg. Du er amazing, min venn. Helt utrolig, at etter alle disse årene kan vi fortsatt finne tilbake til latter, tårer og verdifulle ord. Takk for stunden.
“You’ll never be alone, I’ll be with you from dusk till dawn!”
