Foreldre merket at sønnen var blitt bortskjemt. Dette gjorde de med saken!

 

Han ser på sin far og peker på stuebordet, både sint og fortvilet over at tacoen er dekket på spisebordet, og ikke på stuebordet, foran TV’n. En pappa som nettopp har kjørt i butikken for å kjøpe rømme til den tacoen. 

-“Pappa! Du sa vi skulle spise ved stuebordet!” 

-“Hvis du ryddet etter deg under stuebordet, da skulle vi spise der. Men du har ikke ryddet…” 

 

Diskusjonen fortsetter mens jeg, mammaen, går en tur på do. Når jeg kommer tilbake, har gutten fortsatt ikke gitt seg. Jeg tar ham med på et annet rom for å snakke om barna i Syria og Afrika, som lever under humanitær krise. At et måltid med taco ville vært heaven i paradis for dem. Han må pent si unnskyld til pappaen sin før vi spiser. 

Under måltidet er likevel fortsatt misnøyen til å ta og føle på, så jeg tar et valg: nå får det være nok! Barna mine skal vite hvor heldige de er som får gå til dekket bord, drikke rent vann rett fra springen, leve i fred og ro, og sove i myke prinsesenger hver natt. 

 

Han har tenkt å spille på telefonen sin etter middagen, åtteåringen. Men jeg har andre planer, og tar med ham på et annet rom. Som mor er jeg oppdatert på hva barn på hans alder får se om “sultende barn” på NRK3’s supernytt, så jeg finner frem min egen telefon, og ser ham i øynene mens jeg sier: “Nå skal du og jeg ut på en liten reise. Dette har du sett på supernytt før, men nå skal vi sammen minnes på hva som skjer med andre barn rundt omkring i verden!”

 

Vi ser på barn i sultkatastrofe. Barn som ikke har fått hjelp, og barn som har fått hjelp. Barn som har fått lekestativ av Redd barna i flyktningeleiren der de bor, og lykkelige barn som jubler over å få gå på skole, og få drikke vann. Fakta om sult. Utmagrede barnekropper og bilder av barn som gråter. 

 

Jeg forklarer sjolegutten min at han ikke får lov. Han får rett og slett ikke lov til å kjefte på pappaen sin som nettopp har kjørt for å kjøpe rømme, for at han har dekket tacoen på feil bord. Jeg forteller ham at han ikke har tillatelse til å klage på den måten, til en far som hentet et glass vann til gutten sin tidligere i dag. At han skal være takknemlig over å få mat. Takknemlig over rene sengeklær. Glad for en klem. Glad for et glass vann. 

 

Vi er ferdige med å på at ordet bortskjemt sniker seg inn i hverdagen vår. Men vi er ikke ferdige med å forklare gutten hvorfor, selv om han ser ut til å forstå at han skal være takknemlig “bare” han får et glass rent vann. For vi kan ikke oppdra barna våre til å tro at alt her i verden er en selvfølge. Vi hadde flaks og ble født i Norge; et land med rikdom og fred. That’s it. Flaks. Men det betyr ikke at vi skal lukke øynene for alle de som ikke hadde den flaksen. 

 

Det betyr “aksjon slutt og kjeft på pappan sin når en i virkeligheten skal takke ham for hver eneste måltid han får”, og sånn er det!

 

Hilsen mamma som aldri kommer til å la barna sine ta all denne flaksen som en selvfølge. For den dagen vi sender dem ut i verden, er det ikke den holdningen som kommer til å bidra til å gjøre denne verden bedre. Empati, kjærlighet og takknemlighet. Kan vi foreldre putte det i ryggsekken deres, da har vi gjort mye for å påvirke framtidas ledere.

 

Hva gjør DU for å lære barna dine empati og takknemlighet?

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg