Her om dagen stod en ung kvinne i gågaten i hjembyen sin og kom seg ikke videre. Å gå videre ville være uhøflig. Et eldre par hadde nemlig stanset henne for en “hyggelig” oppdateringsprat, siden de kjente noen som kjente henne. Uheldigvis hadde hun spurt paret “hvordan det går for tiden”, og nå ble hun overøst med hvordan det hadde gått de siste tiårene, for ikke å snakke om hele livet. Dessuten hvordan det nok desverre, beklageligvis, kom til å gå med dem framover, forårsaket av ca 10 forskjellige sykdommer, vondter og helsetilstander.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

-“Eg har så vondt i foten at eg nesten ikkje får tel å gå på an”

-“…og æ kain itj kom på sist æ hadd ei heil natts søvn på groinn tå hosten min…”

Fulgt opp av: “Vi har prøvd akupunktur, skifte av fastlege, medisin a, medisin b, medisin c, healer og operasjon a, operasjon b, operasjon c, d og f.” 

I kor. 

Den unge kvinnen så forvirret fra ham til henne, fra henne til han, og tenkte på alle de andre som hadde pratet med henne om helsetilstanden sin i løpet av en halvtime der hun prøvde å manøvrere seg gjennom gågaten. Tenkte på alle sine egne sykdommer som hun aldri pratet med noen om, fordi hun ikke ville gi vondtene næring. Hva pokker skulle hun gjøre med alle andre sine helser, vondter og vanter? 

Nå fikk hun nok. 

Hun sa:”Det som hjelper er å ta dere hver deres bolle. Nå må jeg løpe til skogs. Rett og slett. For alle andre er på bærtur. Jeg vil også på bærtur, asap!”

Vet du hvorfor jeg ikke vil vil høre om alle sykdommene og helseplagene dine her vi står i gågata og tripper? 

Vet du hva jeg tenker når du nevner at leddene dine er vonde og at det nærmer seg kneoperasjon samt akupunkturtime for ditt og healertime for datt?

Hvorfor? Kan jeg hjelpe deg? Kan jeg gjøre det bedre for deg? Nei, jeg tenker at jeg ikke kan gjøre et fnugg med dette som kan fikse de fysiske vanskene dine. Jeg kan synes synd på deg. Jeg kan gi deg en kos. Men altså, vil du virkelig det? Vil du være en stakkar som trenger trøst akkurat nå som du trenger styrke?

Nå som du trenger å være en tøffing.

Nå som du behøver å fokusere på alt du er takknemlig for i livet, for å hanskes med utfordringene du har fått å deale med. 

Det hjelper ikke å klage. Selv har jeg 1 latent sykdom, en sykdom jeg forhåpentligvis får kur mot mars neste år, hvis medisinprisene presses ned på markedet, og en kronisk sykdom som jeg holder i sjakk med medisiner.

Vet du hva? Jeg snakker aldri med folk jeg møter, om det. Hvorfor skulle jeg det? Hva kan vel de gjøre med det? Heale meg? Trøste meg? Jeg trenger intet fokus på det, og siden jeg vil være en tøff bad ass, vil jeg ikke stakkarsliggjøre meg selv ved å snakke om det. 

Jeg prater jo om det med profesjonelle behandlere på kontrollene. 

Og har du en alvorlig sykdom og bor i Norge, gjør du også det. 

Så ta deg en bolle. Jeg stikker på bærtur. Nei det gjør jeg ikke, for det er vinter. Men jeg stikker til skogs hvis du preker for mye til meg om vondtene dine. For jeg preker ikke til deg om mine, og tror boller smaker bedre enn vondter.