Er det stillhet som møter deg når du prøver å snakke om noe vanskelig? Forsvinner fokuset kjapt over på den personen du prøver å kommunisere med? Blir det stille? Blikkene? er de dramatiske og uttrykksfulle? Blir ord gjemt bort, til fordel for kroppsspråk? Kan du ta og føle på tykk og ubehagelig stemning? Glemmer du dine egne behov?
Sett en ring omkring deg selv, og bestem deg for å ikke gi dette mennesket det vedkommende tørster etter. Energivampyrer kan være skumle, og forsøke å ta kontroll over deg på finurlige måter. Den eneste som er ment å ha denne kontrollen er deg selv.
Det kan være et intenst ønske om din sympati. Men hvis du graver litt finnes ingen røtter under dette ønsket. I stedet er det et oppmerksomhetsbehov som bare kommer til å vokse hvis det får næring, under overflaten.
Er det ikke deilig å vite at det er DITT liv; og at DU bestemmer her?
Folk som spiller på følelser for å eie deg, eier ikke ansvaret for egne handlinger og utsagn. Du kan aldri få dem til å skjønne at de må ta ansvar selv, så beskytt deg selv. Nå.
Det er noe magisk som skjer, når folk ikke lenger greier å manipulere deg. Du vet, slike som før kunne vippe deg av pinnen med tårene sine, eller få deg til å gi unødig oppmerksomhet med stillheten sin. De som lar være å stille opp for deg, men krever alt du har å gi av deg selv tilbake. Folk som forlater rommet uten et ord, og som kommer ruslende inn igjen uten hverken ord eller smil, og setter seg en meter unna deg bare for å kjøre hue ditt med stillhet. Noe annet som er til å ta og føle på, er umodenhet. Og alt du ønsker innerst inne, er å være langt unna dette mennesket som lager slik gjørmete stemning rundt deg.
Let’s face the fact; enkelte mennesker er manipulatorer på høyt nivå. Å be dem om støtte er komplett umulig, for det eneste de greier å fokusere på er seg selv. Blikk, stillhet, tårer, drama. Drama, drama og atter drama.
Det eneste som funker som motgift er å ikke gi det oppmerksomhet, men blaffen. Gi blaffen. Et annet menneske hverken kan du eller vil du styre.
La gå. Gi slipp.
Selv var jeg en slik selvutslettende figur som var altfor snill med andre, og for slem med meg selv. Der grenser ikke eksisterer, får utnyttelse og overkjørelse grobunn. Kritikk, stillhet og sære blikk er vekster man ikke ønsker å ha i blomsterbedet sitt. Så jeg fjernet det. Tok bort ugresset og stelte fram ekte, vakre relasjoner.
Her om dagen var det en person som forsøkte seg på gamle kunster igjen. Da fikk jeg kjenne hvor sterk jeg har blitt. Ingen vipper meg over ende lenger. Jeg står stødig, og gjennomskuer ethvert lite forsøk på å overkjøre en gammel brent bro. Det er rett og slett ikke mulig å prøve å styre skuta for meg lenger, og jeg bestemmer selv hvor hen den skal seile.
Hva jeg har gjort for å oppnå denne styrken og innsikten? Jeg eliminerte alle råtne kontakter og tok fri fra alt negativt. Brukte tid på fred og ro, og tok vare på meg selv. Tid alene. Egenpleie. Alt dette gjorde at jeg ruslet lenger unna elefanten. Og som du vet ser du ikke detaljene når du står rett foran elefanten. Jeg beveget meg unna, og nå ser jeg alle detaljer klart. Ingen kan lenger lure meg til å tro at elefanten har rottesnute, eller at den har giraffmønster på halen sin.
Tid, avstand og fred er det du behøver for å bli sterk, stødig og umulig å lure. Jeg vil minne deg på at DU er viktig i ditt liv. DU. Så la oss gi litt blaffen sammen, og kjenne roen senke seg: ingen kan ta fra oss vårt indre landskap, uten at vi selv gir dem tilgang.