To forgive from my rock bottom heart betyr ikke at jeg behøver å hilse på eller henge med folk som har såret meg. Men jeg tilgir inni meg for å få fred, og unngå bitterhet. Slik har jeg gjort det siden jeg lærte det av min kloke far for 12 år siden. Nå for tiden opplever jeg at bloggen fører dem tilbake til meg, og vi skværer opp. Flere har tatt kontakt med meg for å beklage fortidens mørke sidegater, og for å ta opp tråden der vi slapp taket. De forteller at de har blitt kjent på ny med meg gjennom å lese det jeg har skrevet her på forbipolene, uten at jeg ante at de leste det. Vi la jo våre relasjoner i aske etter bruene vi brente, så det blir litt som om de står opp fra de døde, for å være ærlig.

 

Fra gamle tider dukker skrevne ord opp. Ord om beklagelse og anger. Setninger som minner mest om vakre sanger. Jeg leser med klump i halsen og tilgivelse i magen. Kjenner hvor godt et “unnskyld” gjør.

 

Fra svunne tider får jeg en god gammel klem. Tårene triller på kinn jeg aldri glemte, og jeg tilgir igjen, mens jeg hvisker et stille og intens takk for at de omfavner livet mitt igjen. Og selv om de en gang gjorde meg såret og hudløs, er det plass til dem her hos meg igjen. Alle gjør vi våre feil. Vi utvikler oss. Forandrer oss. Hvem er vel jeg til å dømme?

 

Tiden lærte meg å være ydmyk, og å ikke heve meg over andre. Årene sa meg at jeg ikke var stort bedre selv. Derfor har jeg ingen rett til å klandre og bære nag. Slik jeg har forstått det har vi alle våre ryggsekker å bære, og min egen har blitt pretty heavy, skal jeg være ærlig. 

 

Nå møtes vi her i framtida, og fortidens druknede låter har stilnet og dødd. Det er nye tider, nye klemmer, nye sjanser og nye minner. Unnskyld kommer fra alle kanter. Og jeg har en del jeg vil si dem selv:

 

Takk til fortidens stille, gråtkvalte, ensomme fugl, for at du ga meg et lite pip. Du er bedre enn du tror. Du kan greie livets dager med den nye rusen. Den type rus det er å leve rusfritt. Prøv det i en måned, og du vil bli overrasket. Jeg dømmer deg ikke, og jeg bærer ikke nag. Men du aner ikke hvor deilig det er å være uten den type rus som stjeler av din personlighet uten å gi deg annet tilbake enn tom likegyldighet. Der var du da du kjente meg en gang i tidens bitte lille hybel. Men rusen var din gardin. Nå som du er klar for å beklage dine feiltrinn, er du også klar for å titte bak de falske gardinene for å se klarere. Det er så mye mer spennende alt som foregår utenfor vinduet. Tilogmed det du ser på som “mild rus” som du mener bør legaliseres; prøv deg uten det også. Det er ulven i fåreklærne du leker med, og kan utløse psykoser. Psyken din er sterkere uten, og da kan du trygt trekke fra gardinene dine.

 

Takk til henne som var min venninne, før vi eksploderte i misforståelser og isla all vår relasjon. Du var så tøff at du ringte meg og sa det rett ut: Jeg er for glad i deg, og livet er for kort. Vi jobber fortsatt med misforståelser, men du hadde rett: vi er for glad i hverandre til istider og overlegenheter.

 

Takk til hun som begynte å hilse igjen. Hun som gjorde meg så vondt at jeg gråt meg i søvn. Men det var for et år siden. Nå var det på tide å gi henne en klem, og tilgi. Kanskje var jeg ikke så hyggelig selv på den tiden det smalt? 

 

Takk til du som igjen er en stor del av livet mitt. Du som serverte løgn på løgn, svik på svik og nedtur etter nedtur, i den vanskelige tiden da jeg prøvde å reise meg etter tidenes utfordringer. Du som sier du vil være min nære venn, og at du har forandret deg. Jeg gråt så mange tårer over deg, men hvem er jeg til å dømme om du har forandret kurs eller ei? Du sier det betyr alt for deg å ha meg nær deg igjen. Du beklager på det dypeste din fortids tankegang, og jeg sier jeg trenger tid. Ikke på å tilgi, for du er tilgitt for lengst. Men på å bygge opp tillitt. Du vil være min venn, og det er litt av en gave å få. Men da må jeg være flink til å sortere, og kaste unødig emballasje og annet unødig papir. Du gir meg en gave, og jeg gir deg en ny sjanse. 

 

For meg er det balsam å krysse gamle veier på ny, nå som sår har grodd og tider har leget så de ikke vises mer. Det er på tide å gi et smil tilbake og vise at man forlengst har tilgitt. At en har forstått at en ikke er så perfekt selv. 

 

Det var ikke så vondt likevel. Livet skulle bli tusen ganger vondere enn smerten de ga meg. Det var ikke vanskelig å tilgi, og jeg ønsker dem bare godt. Noen av dem tok altså kontakt og fortalte at de angrer. Andre holder jeg fortsatt på avstand. Det er noe spesielt over det å ha levd i flere tiår som samfunnets bipolare underdog. Ikke alle greide å vise respekt. Tilbake får jeg de som har utviklet seg til å bli kloke gaver i retur. Det er ikke bare slik at jeg tilgir. Jeg takker fra bunnen av mitt hjerte for å få vennskap tilbake i ny form. 

 

Jeg er heldig og rik i hjertet mitt.

Jeg tilgir deg. Håper du tilgir meg hvis jeg noensinne såret deg. De færreste ser hele elefanten en meter unna. Når tiden har gitt avstand, ser man både snabel, ører og rygg. Det er da det er på tide å beklage sin naive blindhet.