Jeg titter opp overalt og irriterer vettet av deg. Hele veien har jeg bare vært i veien for deg. Jeg, en utdanningsløs tøs av en klippekortpasient ved psykiatriske institusjoner som aldri fulgte veiene dine. Du, en frustrert kontrollfreak som helst skulle malt livet mitt i andre farger. Dine farger. Now aint that a shame? Ja, jeg mener dine vrangforestillinger, ikke meg. For hverken jeg eller min diagnose bipolar 1, er noen skam. Bare i ditt hode.
Tittei, her er jeg igjen, bare for å minne deg på hvor latterlig du er med dine fisefine fordommer. Du som hadde falt sammen hvis noen hadde hørt fasaden din sprekke med en kroppslyd. Du som ikke tror veggene har fluer og dyr med ører på. Hviske og tiske er dine beste venner, well at least you think so.
Tittei. Her er jeg enda en gang, for å fortelle deg at livet mitt rocker nå som jeg slipper å prøve å være en del av din indre sirkel. Er jeg fortsatt i veien? Still don’t need no education? Leave them kids alone? That’s too bad. Du vet, det er ikke alt du kan kontrollere. Kun deg selv kan du styre. Nåh, jeg vet tanken på at du ikke kan fjerne de skammelige psykiatriske diagnosene er frustrerende for deg. Men ga du meg en knapp som jeg kunne trykke på og så forsvant min bipolar, ville jeg aldri trykket på den knappen.
Jeg kommer til å ta noen valg framover som du ikke kommer til å like. Men så er det samtidig sånn da, at jeg respekterer ikke dine fordommer mot det uvanlige som strider mot ditt a4liv, så hva du liker og ikke liker, er ikke lenger viktig for meg. Du har gjort alt du kunne for å ødelegge for meg i flere tiår, og makan til egoisme er det ikke lenger noen jeg vet om som eier og har. Bare du.
Sånn er det, og sånn blir det, at du kan gjøre hva du vil og si hva du vil: du kødder med feil dame: you don’t own me.
Tittei du. Du som problematiserer hele min eksistens på grunnlag av min diagnose. Du som håner alt jeg sier og gjør, og sørger for å holde meg utenfor ulveflokken din. Du som har bestemt deg for at jeg er en trussel, fordi jeg er annerledes: Føkk hele deg. Bare vent til den dagen da du virkelig for real merker at jeg forlengst har reist meg. Du kommer til å angre på at du prøvde å spre en åker med møkk rundt meg. For jeg sådde en blomstereng på den åkeren, og nå er den nice as hell.
Du. En såkalt godt voksen person som elsker å invitere den forminskede ulveflokken din til falske måltidsstunder, mens du tror alle vi du mener ikke passer inn, sitter utenfor og se på. Alle oss som du skapte ulvekonflikter med opp gjennom årene. Det begynner å bli mange av oss. Vi er mange nok til å samles på blomsterengene våre og spise egne måltider. Så vi sitter ikke og ser på, kan du skjønne. Vi har bedre ting å foreta oss, og har det ganske gøy sammen, us outsiders.
“Psykiatriske diagnoser er synd og skam” piper det oppe i topplokket du går rundt og bærer på. Well, let me tell you something! Det er sånne som deg som er synd og skam, ja det er slike som du som til slutt blir ensom på møkkapletten din, mens alle vi som aldri var gode nok for deg og saueflokken du snart har spist opp, går sosiale tider i møte. Vi har nemlig funnet ut at vi passer godt sammen til å møtes rundt trivelige måltider for å skape fine minner. Vi er outsiderene. Noen av oss har diagnoser, mens andre har lagt bak seg bratte bakker og mørke fortider. Og vet du hva? Det er spennende å bare være akkurat som vi er. Vi har mye å snakke om, og vi trenger ikke å endre oss for å tilpasse oss a4fasaden din. Fra nå av er det du som kommer til å måtte tilpasse deg våre valg, eller se deg bak skulderen; der er døren. Ta oss som vi er, or grab that door.
Og hvis du går ut den døren, noe vi for stemningens skyld håper du gjør; ta med deg de falske fordommene dine. For ikke å snakke om illusjonene dine. Ingen her på blomsterenga gjøkeredet kommer til å endre seg for at du skal forstå psykiatriske diagnoser og mørke fortider. En diagnose i seg selv på våre munner heter “trangsynt”. Sjekk deg for diagnosen “trangsynt”, og frustrer deg videre i livet mens du står utenfor og ser oss smile og le,
. ..uten at du kan fatte hvorfor synd og skam kan være så lykkelige, mens hviske og tiske bare gjør deg så trist.
