Oh theese days, da vi trodde vi var litt kule. Da fjortiskvisene hadde stukket av med det laveste selvbildet, og Skakerak’s blå bøljer kastet oss spysjuke mot København. Vi trodde vi var litt morsomme. I det minste litt tøffe. Jeg trente litt aerobic, så jeg trodde jeg kunne danse også.
Men vi har lært. Oh yeah, vi har lært.
For nå har vår eldste sønn blitt 8 år, og ramler over ende i latterkrampe hvis han ser mammaen sin danse. Dessuten tar han sånne bilder som dette her og sender oss med mobilen sin:
Ser vi “kule” ut? Nei. Akkurat det gjør vi visst ikke.
Det hender seg jeg slår an en spøk også. Til åtteåringen. Men han bare himler med øynene og sier “serr mamma. Skjerp deg da.” Jeg leter etter et smil, eller et lite glimt i øyet hans, men hele gutten signaliserer “du har dårlig humor, mamma, dønn! Dette ER ikke morsomt!”
For han ler ikke med meg, men veldig ofte AV meg, har jeg skjønt. Gjerne når jeg rører i sausen og synger ubevisst på en sang jeg finner opp der og da. Eller en topplistelåt jeg prøver å etterlikne. Da hører jeg plutselig noen knegge. Før det vræler. Før jeg finner åtteåringen som en omvendt bille oppi sofaen med latterkrampe “Ooooh mamma du er så morsom!” Det er sånn jeg har lært meg noe nytt om meg selv; jeg har enorme mengder med selvironi på lager, for jeg får meg alltid en lattis skrattis selv av slike situasjoner, som verdens teiteste mamma jeg tydeligvis er. En slags .. figur.
3åringen derimot, kan jeg fortsatt få til å le når jeg vil det. Men bare såvidt det holder. Snart er jeg verdens teiteste mamma for han også.
Både Tore og jeg har blitt til noen småstressa surpomper som for det meste er blid og i godt humør. Sånne gamliser. 8åringen kaller oss gamla og gammern. Vi kommer fra gamle dager, da nettet fanget fisker i sjøen, og blogging fulgte deretter. Vi hadde ikke skjermer og sånnt noe, og vi sendte sånne “brev” med “frimerker” på. Noen av oss samlet på servietter og papirdukker også. Action kan man si. Telefonen hang fast i veggen, og hadde kruseduller på ledningen. Vi er teite gamlinger som ikke skjønner bæra.
Åtteåringen vår sier “nthåh!” og så himler han med øynene. Han synes ikke vi er gøyale når vi prøver å være morsomme, men hyler altså av latter over ting vi slukøret må innse at vi ikke visste om oss selv.
Vi er visst ikke så coole og tøffe likevel, selv om vi en gang i tiden begynte å tro at “heey, vi er da ikke så ille lell gitt!” For JO, vi ER ille. Bare det at jeg skriver “lell gitt”, er gammeldags og ille ifølge de serr seriøse coole kidsa i dag, mann. Hey yo. Maaan ass.
But at the end of the day er vi best i hele verden. Tryggest i universet, og snillest på kloden. Da er en teit mamma og en teit pappa det cooleste som finnes. Ja, da er alle de dumme tingene vi sier og gjør, forduftet med solnedgangen, og som gammeldagenes avtrykk funker vi fett som moderne foreldre. For hva er vel bedre enn å ha universets god damned dølleste foreldre å le av anyway? En god latter forlenger dagen, og kanskje livet?
En god mamma og en god pappa ler med, og kan dette med selvironi. Vi har bedre selvtillit enn noensinne, for vi vet at når kvelden kommer med vintermørket, er ingen så gode som oss:
Jeg tror alle foreldre har gått gjennom noe likt som dette! Når jeg var yngre var det ofte jeg synes at ting min mor gjorde, var morsomt eller kleint. Spesielt i puberteten! Men jeg håper jo at dere har stunder dere kan le MED hverandre og ikke AV hverandre, haha! ::))
Ingrid Kristine: Haha jo vi har det vettu