Derfor opererte jeg ikke nesa mi

 

Nei nå er det nok. Nå må jeg bidra med det jeg kan bidra med, i kontrast til det jeg nærmest spyr av, nemlig all denne vrangfokuseringen fra de som har en stemme i form av en blogg, som de kunne brukt til å sminkeløst påvirket ungdommen til å godta seg selv som de er. Til å påvirke miljøholdninger i riktig retning. Til å stanse overkjøpingen av nye klær og ting, i det kloden snart ikke kan bære mer. Vi har så det holder av stæsj og outfit i minst 500 år med gjenbruk! Og vi har nok usikre tenåringer med angst, som ikke tror de er bra nok som de er.

 

Jeg hvisker 3åringen og 8åringen min i små ører: “Du er mer bra nok akkurat som du er. Jeg elsker deg akkurat som du er.”

 

Og så ser jeg meg tilbake på de vonde kompleksene jeg slet med fra jeg var bare 12 år. Jeg fikk tidlig kviser, og da var det bare hudlege som hjalp. De var tøft å bli ungdom. Jeg virkelig hatet den spisse nesa mi, og gjorde alt for å skjule den. Jeg tenkte at “når jeg blir stor, da skal jeg operere nesa mi. Enkelt og greit. I mellomtiden får jeg skjule den bak det lange håret mitt.” Jeg fant noe galt med øyenlokkene mine også. Ja, jeg skjemtes av hele meg, og var overbevist om at jeg så forferdelig stygg ut. Heldigvis hadde jeg bare tilgang til bladene Topp og Starlet. Jeg tålte Baywatch, og kom meg gjennom Beverly Hills uten at det forverret kompleksene så innmari mye. 

Sensitive tider var det, da jeg som 17åring brøt sammen i skolepresset, og gled inn i dyp depresjon. Bipolar 1 gjorde sitt første inntog i livet mitt, og fortsatt var jeg relativt skjermet. 

 

Som 25åring ble jeg introdusert for selvutvikling, affirmasjoner og det å lære seg teknikker for å elske seg selv, tilgi seg selv og andre, leve i nuet og booste lykkefølelse. Jeg vokste psykisk, og begynte å akseptere meg selv som jeg var. Så ble jeg glad i meg selv. Så landet jeg på det faktum at jeg virkelig elsker meg selv akkurat som jeg er. 

 

Kompleksene er ikke komplett borte. Men de er ikke i nærheten av hva de var. Jeg kommer ikke til å operere denne nesa mi, men har blitt glad i den som den er. Den er kanskje litt smårar, men den er en del av meg. Litt av en outstanding profil, for å si det sånn hehe. Striper på lårene har jeg også fått; sånne cellulittgreier. So what? Jeg er vel ingen utstillingsdukke, og på stranden ser man på meg på eget ansvar. Jeg er der for å nyte frisk havbris, bade og løpe i sand. Hvis noen er der for å studere stripene på lårene mine så håper jeg for deres skyld at de ikke får mareritt av det når natten kommer. For jeg kan ikke hjelpe dem med det.

 

Jeg liker også tatoveringer. Sminke. Semipermanent make up. Vakkert er det, sant? Allright er det også når et menneske som har slitt voldsomt med komplekser for noe, endelig får gjort noe med det. Som 30åring. I sitt privatliv. Etter å ha tenkt nøye på det og bestemt seg. Det kan sikkert gjøre godt for en sjel. Jeg forstår det, selv om jeg selv landet på å godta nesen min som den er, og unngå den løsningen. Min løsning var jo å bli glad i meg selv, så da var det ikke lenger nødvending med noen operasjon for at jeg skulle føle meg vel. Nå setter jeg stolt den rare nesa mi til værs, og sprader rundt som jeg er.

 

Men vet du hva jeg ikke synes er like vakkert og nydelig? Det er når det lyser fillers og implantater over blogglistene. Det er så trist. For alle ser de på det. Alle de små tenåringene som manipuleres til å tro at det er noe galt med små lepper, original nese og liten rumpe. Hver minste lille kroppsdel analyseres rett foran dem her på internett, og jeg puster lettet ut over at jeg vokste opp på 80tallet og 90tallet. Men så er jeg ikke så lettet likevel. For jeg er full av medfølelse for de det går utover. Når blir det ulovlig å reklamere for fillers og implantater på nett? Jeg er så skuffet over retningen dette har tatt.

 

Jeg virkelig dømmer ikke noen for de private valgene de tar. Jeg har selv både tatovert meg, prøvd vippe extentions og liker tanken på semipermanent makeup. Men så stanser det der for min del. Hvorfor er det i det hele tatt så nøye hvordan jeg ser ut? Fortell meg det. Jeg skal ikke ha noen partner uansett. Hvem skal jeg imponere? No one I tell you. Eyes are made for looking at the world. Fred og ro fyller tilværelsen min, og sminkepungen min er relativt mager. Jeg gidder ikke å eie så mye make up. Trenger vel bare en av hver, og bytter ut når det nærmer seg empty gone tomt.

 

Det jeg gjør for skjønnhet kommer innenfra, og i utgangspunktet er det ikke skjønnhet jeg gjør det for, men helsen min. Jeg drikker ikke alkohol eller drikke med sukker i, røyker ikke, snuser ikke, spiser minst mulig karbs, gluten og annen stivelse, trener, sover nok og sørger for å holde hodet mitt lykkelig. 

 

Kan jeg ikke få inspirere deg, kjære ungdom, til å stille deg foran speilet og si vakre setninger til deg selv? Kan du ikke i det minste prøve å gjennomskue det falske tullet på nett, og heller elske deg selv som du er? Du skal se verden med øynene dine, ikke bruk unødig tid og energi på å være en pleaser, hvilket i dette tilfellet vil si å være en som gjør alt for å tilfredsstille alle andre’s øyne i alle andre sine liv.

 

For DU har et liv! DU har selv øyne å se med! DU er BRA NOK akkurat som du er. I det du passerer tredveårene er du voksen nok til å ta endrende valg. Ikke nå. Nå skal du bare være ung. Bare være i fred. I fred for snikreklame som prøver å fortelle deg at leppene dine er for smale og at rumpa di ikke holder mål. For du gjør det: du holder mål og du er fantastisk!

 

WeRgoodENOUGH; WithoutTHEmakepTHERE’SnoFAKEUP 😉😉😉

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg