Jeg kunne se hun var like blå som himmelen. At hun ikke var en av oss. Hun var mer gjennomsiktig, og tvert jeg så henne smatt hun bak et tre i gågata. Så tittet hun fram, før hun gjemte seg igjen. Det var visst ikke planen at jeg skulle se henne. Et spøkelse. A ghost.
Vi stopper der, hva? Hvordan hadde du reagert hvis jeg hadde fortalt deg noe slikt? Hver gang noen forteller meg at de har sett spøkelser, eller jeg ser på Åndenes makt, skjer det noe oppstykket i hodet mitt. Var det halliser? Kunne jeg, sammen med tusen andre mennesker, innbilt 10000 mennesker at vi hadde sett en svær bollebanan med føtter og armer?
Mange behandler temaet gjenferd som at det er hellig fakta. Men hvis det er fakta, hvorfor har jeg da aldri sett et eneste spøkelse i hele mitt liv?
Og så til det som får meg til å klø meg i hue: er det virkelig logisk, og; harmonerer det med alt annet i naturen, at en tidligere menneskekropp skal drive og vandre rundt i et rom i evigheter? Jeg hadde gått på veggen. Men hey, da hadde jeg vel gått tvers gjennom den og falt nedi kjelleren?
Og hva med det faktum at selve utseendet enten er brent til aske og spredd et vakkert sted i naturen, eller ligger nede i ei grav, og enten A: blir spist opp av små dyr, eller B: allerede er spist opp av små dyr.
Hvor er det logiske i at dette utseendet fortsatt finnes, og at det befinner seg på et lite rom der det har vært i århundrer?
Ja jeg tror på Anna Westrum’s forklaring på telepati. Og ja, jeg tror vi trykker og limer våre energier inn i tiden og at disse kan dukke opp i en annen tidsalder som minner i luften, men jeg tror neppe noen sjel har interesse i å bare eksistere i et rom i flere hundre år. De som prøver å selge meg fenomenet spøkelser, tilbyr meg et usynlig produkt som jeg aldri har sett noe til.
En bollebanan. Har du sett en bollebanan? Hvis jeg, og mine 1000 allierte sier at vi har sett en bollebanan, tror du oss da? For meg er det like sannsynlig at det finnes svære, gangbare bollebananer med veivende armer, som at det finnes spøkelser. Rett og slett fordi jeg selv er blant de som aldri har sett et menneske i luften som ikke lenger lever.
Nede i kjelleren her vi bor, hadde den forrige leieboeren en stor hund stående og ule på det ene soverommet, kan naboer fortelle. Den hadde det visst ikke så bra, den hunden, og på døren er mange lange kloremerker. Jeg liker ikke energien i kjelleren. Og det kunne jeg selvfølgelig skyldt på “spøkelser” for, og så kunne noen kommet hit og “sett” dem for meg mot 500 kr i timen eller noe. Men jeg mener det henger seg fast energier i tiden, og at stemningen er fylt opp av en trist hund’s vonde minner der nede.
Og spøkelset i gågata? Jeg skal si fra når jeg ser henne, asap 😉
