Det ligger bak meg som et mørkt tjern, og jeg kommer aldri til bunns i det, for det er forsvunnet for alltid. Få forstår hvorfor jeg har glemt så mye, og det er ikke sånnt man snakker om. Aldri. Man forteller ikke om sånnt. Man bare tier.
Jeg kan se meg tilbake og undre meg over livets mange krumspring. Sitte her og fange noen minner, tygge litt på dem og fordøye dem. Jeg kommer alltid fram til at jeg kom vel i havn. Fortid og nattens drømmer kan brukes til mye. Jeg ser mønster, og for meg er det interessant å få peiling på disse mønstrene. Faktisk er det en ting jeg angrer på, som jeg kommer tilbake til helt til slutt i dette innlegget.
Jeg skulle aldri gjort det, og nå er det for sent. Tjernet er mørkt, dypt, ukjent og ufullstendig.
Jeg kunne tenkt det samme om starten på år 2000. At jeg aldri skulle bodd med en voldelig mann i 3 år, og at det er for sent å gjøre det om. Men hva skjedde etterpå? Ville jeg begynt på aerobic og kickboksing, sluttet med nikotin og vokst meg sterk psykisk hvis jeg ikke hadde opplevd å bli banket gul og blå, nedverdiget og identitetsløs? Svarer er nei. Dette ble en helomvending i livet mitt.
Jeg skulle aldri sluttet med medisine mine da jeg ble gravid første gang. Skulle jeg ikke? Ok så ble jeg alvorlig syk mentalt rett før babyen kom til. Ok så lå jeg på en institusjonsseng og gråt enorme tårer mens jeg savnet mitt nyfødte barn, i ukene etter et keisersnitt jeg aldri glemmer. Men hva om dette hadde hendt nå i stedet; enn om jeg heller hadde blitt syk av bipolar nå i 2017? Nå er han 8 år og ville fått med seg det hele. Han og lillebroren ville sett mamman sin syk og ustabil, og heldig hadde det ikke vært. Jeg måtte en gang i tiden helt ned på bunnen for å lære hvert eneste steg opp mot en frisk psykisk helse og et liv som stabil mamma. Måtte gå kurs om bipolar både for å skjønne at jeg har diagnosen og for å lære å leve med den. Måtte begynne med metallmedisinen lithium, slutte å drikke alkohol, og begynne å leve et sunt liv. Å nå bunnen er som å føkke til sausen; det beste er å starte med blanke ark og nye ingredienser.
Jeg skulle aldri fått svangerskapsdiabetes under svangerskap nr 2? Jovisst skulle jeg det. Dette endret hele mitt liv på måter jeg virkelig hadde godt av. Jeg lærte meg om karbohydrater og hva de faktisk gjør med kroppen min hvis jeg får for mange av dem. Om livsfarlige fedmesykdommer og om lavkarbo. Jeg endret retning, og ser nå i ettertid hvor tragisk det kunne endt med søppelmaten jeg spiste før.
Nei, det er svært lite jeg angrer på.
Men det er en ting jeg helst virkelig aldri i livet skulle gjort. Fra jeg var 18 år endret alt seg for evig og alltid. De tilbydde meg elektrosjokk, og jeg var bare jenta. De snakket om at det var som å få kontrollerte epilepsianfall. Som om det ikke var store greia. Som om alt var både greit og moderne.
(Les mer om det i linken: http://m.forbipolene.blogg.no/1461666893_sjokkene_etter_elektr.html )
Og da forsvant mange av minnene mine. Jeg vil alltid føle meg litt utenfor når ungdomsgjengen møtes, fordi de andre husker minner fra ungdomstida våres som er slettet i hodet mitt. De tok fra meg store deler av tiden i min verdifulle ungdom, og det ville vært en løgn å si at jeg ikke angrer på at jeg en gang i tiden var så svak at jeg lot dem gjøre det. Psykiatri utvikler seg, og det er bra. Veldig bra. For det er ikke meningen vi skal slette store deler av livet vårt, for en kortvarig effekt av ECT-behandling.
Derfor tenker jeg sjeldent på det. Svært sjeldent. Når jeg skriver innlegg om det her inne på forbipolene, lar jeg tårene trille og tankene løpe, og det er ren terapi. Så legger jeg fortidens gjøkerede langt bak i arkivet mitt. For det som er verdt å tenke på, er nåtiden som tross alt ble til av fortiden. It’s pretty god damned good. Jeg kan leve med sorte, dype tjern. Tross alt er alt det andre i livet ikke noe jeg angrer på, og alt gikk bra til slutt.
