Vi brukte å være som Peter Pan og Magica fra Tryll. Umodne og innimellom sure som tidlige epler på sensommeren. Vi fløy fra fest til fest, og jeg fløy og hentet sykepiller fra resepsjonen på danskebåten mens du og venninna mi lå og spydde som helter nede i lugaren. Vi var vant med ustø grunn, men ikke bølger som det Skagerak ga oss denne høstnatten. 

Den turen skulle endre alt. Etter at vi ba høyere makter få oss trygt i havn, sjanglet vi i land i København. Det var en regntung dag Danmark hadde å by på, og vi prøvde å finne fram smilene.

Ansvar? Hva var det? Vi hadde ansvar for noen katter, et par fugler og fisker i svære akvarium. 

Underdogs? Hva var det? Det var oss, det. Selvtillit? Hva var det?

Noen uker senere hadde vi fått graviditetstester på tull av ei som hintet litt. En ekstra strek begynte å vise seg som en skygge. Den andre kvelden lå jeg våken i sengen og tenkte nervøs. Jeg visste jeg måtte ta en tredje test neste morgen, og mer spent enn dette kunne ikke ei ung jente bli. Baby? Mor? Ansvar?

Dagen etter hadde to tydelige streker å by på, og fra da av begynte den bratte veien opp hit. 

Peter Pan og Magica skulle utvikle seg. Vi skulle slutte å trylle, og vi skulle bli voksne. Innimellom skulle jeg bli alvorlig syk, og så skulle vi bli til hund og katt. 

To barn senere sitter vi her og har forstått det hele. Peter Pan og Magica fra Tryll er tilbake, og vi har skjønt at for å bli voksne måtte vi tørre å være barnslige. Vi tryller fram vennskap, barnesmil, morsomme opplevelser og genialt foreldresamarbeid. Vi ligger på stuegulv og kaver med hylende, leende smårollinger omkring oss. 

Kjære pappan til barna mine. Vi var visst gode nok akkurat som vi var. Kanskje drømte jeg den natten, om mer enn to skjebnessvangre streker. Om en fantastisk framtid der vi ikke engang behøver å være kjærester, men bestiser som Peter og Magica. Hvem er vel bedre far enn Peter Pan? Og hvilken mamma kan trylle bedre enn Magica? Jeg tryller fram hytter både her og der i huset mitt, og du tryller fram spennende prosjekter overalt i huset ditt. 

Vi er framme dit vi skulle, og aner ikke hvilke eventyrland framtida har klart for oss. Å bo hver for oss er genialt, og vi kan med stolthet både se oss tilbake og tørre å titte framover.

Få har troen på underdogs og bakgårds-katter. Men det vi har klart å grave fram, er gyldne skatter. Vi er hiv og hoi, tjolahoppsansa, og vi husker godt hva de sa: Fy skam seg Emil og Røverdatter, før de gjorde oss til latter. Men Rom ble ikke bygd på en dag, det må mer til hammer og sag. Nå er vi superforeldre; og gleder oss til å bli eldre. For nei; man må ikke bo sammen. Bedre å være venner, enn å sutre på trammen. Vi var gode nok som vi var, og du er verdens snilleste far.