Når du sender ungdommen din til skolen regner du med at det unge hjertet ditt blir godt ivaretatt i løpet av dagen. Også om han eller hun i utgangspunktet er et skjørt løvblad som trenger tilrettelegging for å klare å konsentrere seg. Eller oppmuntring og ros for å greie seg gjennom dagen i det hele tatt. 

Noen mennesker bør jobbe i millitæret. Andre i butikk. Mens noen få av oss kan arbeide med mennesker. 

Hun så ham i dag igjen. De stikkende øynene. Hun tenker at hun neste gang skal glo inn i dem til han ser bort, og hater tanken på at hun så bort først inne på butikken i dag.

Eminem synger inn i ørene hennes “Are you on the edge right now? I wish that I could say I’m proud! I’m sorry that I led you down.” Og hun vet med sikkerhet at læreren med de stikkende, narsissistiske øynene, aldri kommer til å beklage. 

Han hadde vært fin å ha i millitæret, men hørte ikke hjemme i regimet foran pubertale, usikre tenåringer.

Hege var et løvblad, og han var en farlig mann som ga henne engstelig hjertebank. Ingen visste enda, og minst av alle hun selv, at hun bar på gener med snev av sykdommen bipolar. Hege var skoleflink på barneskolen, og plutselig et virrvarr av fiasko på ungdomsskolen. Det var ikke det at mamma og pappa ikke prøvde. Nei, de stilte opp for hennr og ba rektor om at hun skulle få skifte klasse så jenta deres slapp den nedlatende behandlingen fra klasseforstanderen. For ungdommen begynte å bli både deprimert og med synkende karakterer. Som da læreren aldri tilkalte hjelp etter at hun hadde besvimt, ristet og vært grønn i ansiktet. Resten av klassen hadde litt av hvert å fortelle om da hun våknet på gulvet. Hege hadde falt med hodet rett inn i pulten til en gutt som satt bak henne. Skumle greier for en lærer å overse. Men han gjorde det, og hennes foreldre fikk aldri beskjed om mulig hjernerystelse. I stedet fikk hun ugyldig fravær hvis hun våget å dra hjem fra resten av skoledagen. Regimet var strengt. 

Tre år etter hun såvidt kom seg gjennom 9.klasse på Stokkan ungdomsskole, begynte ryktene å surre. Den kyniske læreren som systematisk hadde brutt henne ned og inn i depresjon over tre år, hadde i følge ryktene tatt kvelertak på en elev. Eleven hadde kalt ham noe stygt, slik ungdommer gjerne gjør når de blir utsatt for autoritære maktmisbrukere. Da hadde det kokt over en gang for alle for et voksent menneske som helst burde jobbet med ting. Eller mat. Eller noe som ikke har noe som helst med menneskelige relasjoner å gjøre. Hennes tidligere lærer tok kvelertak på gutten, og ble etterhvert sådan “tidlig pensjonist”. Det hele ble dysset ned med et foreldremøte i all stillhet, og individuelle avtaler ble inngått. Sa ryktene. Og elevene jeg møtte flere år senere. 

Ja. Vi var problembarn, som man kalte det på den tiden. Dersom ungdommer med gryende diagnoser i det hele tatt kan kalles “problembarn”. Ja, vi slet voldsomt med å i det hele tatt takle puberteten, vi som før i tiden kjente på det å være annerledes. Men å behandle ungdommer verre enn lorten på bakken, har aldri gitt særlig positivt utslag. 

For min del var det redaksjonen i Stjørdalens blad som ble redningen. De lot meg jobbe der og skrive reportasjer, og de ga meg tips og veiledende råd i forhold til skrivingen. Ikke at det noensinne ble nevnt av den gravalvorlige læreren min. En lærer jeg hver dag forsøkte å mote meg opp til å møte. Ei heller ga det noe utslag i norsk karakteren. Han kunne bare ikke respektere noe ved meg. Hat? Aner ikke, men det føltes sånn. 

Nå for tiden måtte han bare ha prøvd seg. Måtte bare virkelig prøvd seg på så mye som en saklig diskusjon både med meg, eleven han forsøkte å kvele, og alle de andre som har opplevd å bli mobbet av han. Læreren som hang oss ut foran resten av klassen de dagene vi ikke greide annet enn å skulke. Som skremte vettet av små bankende hjerter bare man rørte seg litt utenfor normen. Som laget dommedag hvis man skrev en uskyldig lapp i timen. Som tok kvelertak på en ungdom som ikke orket mer av sarkasmen fra en old fashion klasseforstander. For denne læreren hadde ikke peiling på empati i relasjoner. 

Fortidens skygge, du skal vite at jeg kommer til å se på deg til du ser bort. Hver eneste gang fra nå av. Jeg vet jeg så ned og bort da jeg så deg på 10årsjubileumet, og på butikken i dag. Men nå er det nok. Fra nå av skal du få deale med et blikk fra fortiden som du aldri skal få glemme, og jeg skal gjøre mitt beste for å gi deg et like psycho blikk som ditt eget lynblikk. For innerst inne vet du det så godt; det du gjorde var komplett feil, og selv om de du favoriserte var såre fornøyde, skal jeg love deg at det finnes mange her i byen som hadde fått en helt annen utgang av ungdomstida si dersom man hadde sluppet å forholde seg til en miks av Stalin og Hitler. 

Du ødela mye for oss, men vi er tøffingene du aldri greide helt å knuse. Vi er blikkene i gågata som aldri viker, hver gang du prøver å rule den øyenkontakten. Vi er røttene du snubler i. Vi er den delen av fortiden din der du som lærer feilet grovt. Vi er geniene med diagnoser som ADHD, bipolar og scizofreni, som du forsøkte å drukne i sølepyttene med de spisse, fordømmende skoene dine. Vi er her, og vi ser deg. Vi husker deg. Tro meg, vi glemmer aldri aldri deg. Den eldre mannen som var så sjuk i hodet sitt at han gikk løs på tenåringer på forskjellige måter fordi han ikke eide grenser for seg selv. Bare grenser for alle andre.

Og vet du hva? Du kan ikke kontrollere oss lenger. Er det ikke kjipt, det? At du kan ikke stanse oss mer. Ikke stegene våre. Ikke livsgleden vår. Og ikke blikkene våre.