Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Velkommen til 2017. Nye ord som “bloggbarn” og ferske uttrykk som “eksponering på facebook” har tatt sin plass i tiden, og biler tuter rundt på strøm mens teknologien når nye høyder. Det finnes “smarte hus” og telefoner som vi kan bære med oss, titte på, fikle med og klikke over hvis vi mister dem på asfalten. Eller i do. Begge deler like ille. (Jeg møtte en gang en fyr som fortalte at telefonen han holdt i hånda hadde havnet i do. “Han hadde bare tørka den etterpå”.)

Velkommen til framtida skal du være, men det er desverre en ting jeg tenker litt på for tiden, som har vært i fokus i media i det siste, og det er begrepet “bloggbarn”. 

Vi har morgenstund. Minsten har fri fra barnehagen fordi han og jeg skal på tur med en venninne og hennes barn i dag. Jeg ser treåringen har tatt av seg sokkene og det virker som han fryser litt, selv om stua er varm. Jeg spør om han vil ha et pledd over. Det vil han. Så sier han noe til meg om tegnefilmen han ser på. Da ser jeg ham i øynene og svarer smilende. Han har nettopp spist frokost.

Alt dette er hans behov. Jeg som mor skal passe på å dekke hans behov. Så hva med hans behov for personvern og retten til en barndom i fred og ro? Er det mine behov for å skryte av barna mine offentlig som skal komme først, eller er det behovene til ungene mine som skal ruve over alt? Svaret sier seg selv. Det er barna som kommer først. Guttungene mine trenger ikke bare pledd, mat, bad, kos, stell og trøst. De har behov for at jeg verner om deres identitet og beskytter privatlivet deres. Den første gangen jeg lærte om dette med å beskytte barna på bilder offentlig, var på kurset til Marte Frimand Anda, som står bak bloggen Casakaos.

Her inne på forbipolene kan jeg på noen uker snu det hele til big business og tjene penger på bloggen. Alle bloggere kan, ved å stå på litt ekstra, earn money. På mange måter. Hvis et innlegg havner som en farsott på internett kan man havne på toppen av topplistene, og utfra hvor lenge man ligger der oppe, får man lønning fra blogg.no. Eller man kan inngå reklameavtaler, og tjene på det.

Jeg fikk problemer med å stå for begrepet “bloggbarn” da bloggen ble preget av litt reklame og en del toppliste-plasseringer. Jeg har hittil vært forsiktig innen business, men hva hadde ansiktene til barna mine der oppe på toppen å gjøre? Barnearbeid? Hvor kom de inn i bildet? “Hjelpe mamma å gjøre bloggen interessant ved blottlegging av ansiktene deres”? 

Noen barn er selvsikre, og mange barn er sårbare. Noen barn kan tidlig stå foran speilet for å lete etter feil, og har helt andre behov enn bloggerforeldre som knipser bilder i hytt og pine. Langt mindre at disse bildene ligger på framsida av bloggtoppen, på lik linje med framsidene av VG og Dagbladet.

De små trenger en mamma som setter seg ned og viser alle de nydelige trekkene i det speilbildet, og minner om at utseendet ikke er all verden. De trenger en pappa som garanterer å respektere null fokus på utseendet ved å poste bilder av dem på nett. De behøver et trygt og rolig personvern, og å konsentrere seg om lek, lekser og kids stuff. 

Hvis jeg skal ta bilder av dem hele tiden, vil de bli overbevist om at det som er viktig er hvordan de ser ut. Jeg skjønte ikke dette før, og kan ikke fokusere nok på forvandlingen nå. Det er fullt mulig å drive en blogg uten å eksponere ungene mine for dere. Dere har ikke behov for å se ansiktene til mine skatter, og sånn er det bare. Det må jeg som mor forstå. Når begynte vi å bestemme oss for at alle andre ville se på barna våre til enhver tid? Når ble det greit å tjene grove penger på å vise fram det kjæreste og mest forsvarsløse vi har, for hele verden? Uten at de noensinne rakk å bli myndige nok til å svare et høyt og rungende NEI. 

En god del må slettes her inne på bloggen, og det er ikke jeg selv som avgjør hva. Vi må nok sette oss ned med både facebook og blogg, og ta noen bestemmelser. To gutter er sjefene, og inntil de blir store nok til å ta slike viktige og svært alvorlige avgjørelser, må disse innleggene skjules for public. 

Det er lov å trampe i salaten. Men du blir ikke stående og stampe i paprika, tomat, spinat og agurk, sant! Du kommer deg videre og spiser ikke av samme salat som du før så klumsete tråkket i. 

Jeg har trampet og tråkket; og som blogger: sluttet å stampe. Barna mine skal slippe, og dere skal slippe. Ekspertene har talt, og det er altså mulig å snu, og unngå samme salaten i framtida. Hvilke barn kan si akkurat nå, hvordan eksponering av barndommen føles om 20 år?