Det var i Stjørdal sentrum i dag, at det skjedde. En ung kvinne forteller om det hun opplevde som at en eldre kvinne med gåstol og følge av en ung mann stanset henne på gata. Den yngre kvinnen stod ved en sidevei der fortauet delte seg i to, for å finne seg en brukbar låt på telefonen å høre på.
-“Jeg liker å prate med eldre mennesker, hvem vet, kanskje de er ensomme. Jeg passer alltid på å hilse på alle slags mennesker, egentlig. Særlig de svake i samfunnet.” Sier den unge spiren, mens hun flau ser seg tilbake på dagens blemme.
Da mannen og den eldre damen kom gående, sa hun smilende: “Hei!”
-“Kvinnen med gåstolen ble stående og le litt forlegent mens jeg hilset tilbake. Siden hun stanset med gåstolen sin, begynte jeg å prate i vei. Jeg trodde hun var dement, siden hun hilste så smilende og stoppet, så jeg behandlet henne deretter. Man må være ekstra snill og trivelig mot dem, ikke sant? Jeg snakket om hvor fin hun var på håret sitt, og at det var en strålende dag selv om det regnet. Jeg pekte mot et senter og spurte om hun bodde der, som om hun var en gammel kjenning. Ja egentlig bablet jeg i vei.” Den unge kvinnen forteller om hvordan hun gjorde stemmen ekstra hyggelig og skravlet som om de kjente hverandre. Demente mennesker tror jo gjerne de kjenner folk de ikke kjenner
Men da den eldre damen endelig kom til orde, sa hun, mens den yngre mannen ved siden av henne smilte litt forlegent:”Ja. Men. Kan du flytte deg litt, tror du? Vi skal inn her.”
Forfjamset flyttet den unge jenta på seg, og de to gikk inn sidestien hun hadde stått skravlende og sperret for. Stille gikk de videre.
-“Hva skulle jeg si? Unnskyld jeg trodde du var dement?”
I ettertid skjønner hun at det var hun selv som virket som om hun led av noe rent uidentifiserbart, og undrer på hvor grensen går. Hvor familiære eller ikke familiære skal vi egentlig være mot hverandre i dette landet?
(Bilde etter avtale)
