Har du noen gang kjent på smerten i det faktum, at et menneske som en gang i tiden betydde så mye for deg, ikke er det mennesket lenger? Påvirket av onde tunger og sladder, viser det seg at hver gang du en sjelden gang snakker med vedkommende, må du forholde deg til en eller annen paranoid opphengning i et eller annet du skal ha sagt eller gjort. En kritisk finger vaier foran hele deg, og du skjønner at andre regler gjelder for deg enn for pekefingeren selv.
Og du sitter der med den tabubelagte diagnosen din fra gjøkeredet, med vondt i magen og tårer som presser på. Kommer du aldri til å bli godtatt fordi du er rene bygdaskammen selv? Det er så vondt at du vet det: disse tårene kommer ikke til å gi seg før de får fosse fritt. Du er dømt nord og ned pgr av en psykiatrisk diagnose, misforståtte dumheter og sladder fra en annen verden.
Hvorfor fra en annen verden? Fordi det handler om dine nærmeste. De som skulle vært glad i deg uansett. De som ikke skulle spist fordommer og løgn om diagnosen du har strevd så mye med, men satt seg ned og bli kjent med bipolar gjennom deg. Ikke gjennom bøker. Hva med å bli kjent med deg i det hele tatt, forresten? Men respekten? Den er long gone. Den forsvant midt i all den umodne baksnakkingen. Som du selvfølgelig fikk høre igjen, av fluene på veggene.
Vet du hva? Screw sånne som deg noe så inni gjøkeræva! Jeg mener det! Både du som lever av sladdersirup og du som spiser oppgulpet av sladdersirup, og svelger det som sannhet! Screw deg!
Jeg har kuttet kontakt på timen. På minuttet. På sekundet. Jeg har tørket så mange tårer, tatt på meg ny fresh krem i ansiktet mitt og trykket delete. Jeg har så mange ganger forstått sannheten i at vi alle endrer oss, og at noen endrer seg i en ufyselig hånete og egosentrisk retning.
Jeg dealer faktisk med bipolar og gjør det bra. Jeg behøver ingen rettelser på ting jeg sier eller gjør. Screw that and føkkit!
Man kan bli veldig intellegent dess lenger man holder ut med denne diagnosen. Det er ikke slik at en diagnose er ensbetydende med å være dum. Likevel overraskes jeg støtt og stadig over gammeldagse holdninger og utidige kommentarer.
Det kan hende de er narsisister. Men det kan også hende de får seg en overraskelse. For jeg er hverken dum eller komfortabel i et undertrykt spor her i livet. Jeg høres, og jeg vises. For jeg er ikke redd for å være åpen.
Det jeg er redd for, er å kaste bort verdifull tid på falske mennesker som ser ned på meg. Derfor eliminerer jeg dem fra livet mitt, then I screw them.
For er egentlig folk som kun lytter til one side of a story, så smarte? Er det virkelig slike mennesker man vil bruke tida si på? Jeg har ikke mye av den tida, og akter å spend it on the elite. Og hva er eliten? Det er det kloke folket. Outsiderene. De som har forstått dette med å bruke hue. De som bare bedømmer, men ikke fordømmer, og tenner et lys heller enn å forbanne mørket. De som gir blaffen i blank fasade, og lar kjærlighetene til sine nærmeste komme foran redselen for hva alle andre måtte si. De som holder seg for god til å heve seg over andre.
Det er ingen skam lenger. Det er en gylden mulighet til å være kreativ. Screw alle de som er så dumme at de skammer seg over at en av sine nærmeste har en psykiatrisk diagnose. Screw deg, og sirupen din!