Den viktigste jobben aleneforeldre har, heter foreldresamarbeid. Ja, er det noe pappan til barna mine og jeg har jobbet mye med, så er det dette foreldresamarbeidet. Selvfølgelig har vi også vært hund og katt, og det har ikke alltid vært like enkelt å samarbeide. Vi måtte lære oss å fokusere på ungene, og stole på at den andre foreldreparten ikke var ute etter å gjøre ting vanskeliger for en. Det krevde ny selvinnsikt, rom for ny tillit og tilsidesetting av egoene våre. Alt i alt er vi jo i utgangspunktet et sett kompiser som liker å prate sammen. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Akkurat nå er begge kidsa her hos meg, og høstferien startet med at barnefar kjørte meg til lege for å bytte bandasje etter operasjonen i magen for en uke siden. Jeg fortalte hos legen hvordan jeg gledet meg til å dusje. Endelig. Med den nye bandasjen skulle en dusj bli digg. Sykepleieren så på meg og ymtet frampå om ikke jeg kunne vente enda litt lenger med den dusjen. Litt “tidlig” enda. Jovisst. Jovisst. Barnefar kjørte oss på butikken og til apoteket. Jeg tenkte, skitt au, to sånne bandasjer i reserve fikk holde, og undervurderte lengden på operasjonssåret så det sang etter meg. 

Noe annet som sikkert sang etter meg da jeg hentet minsten i barnehagen i dag, var vel en eim av noe ikke helt bra, ettersom jeg var inne i dag 6 uten dusj. Det er ikke alt en vaskeklut greier å få frem av fresh feeling. På vei hjem gikk jeg og filosoferte. Trodde jeg virkelig at alle de fæle eimene jeg har kjent etter folk på busser og tog, er noe de kjenner selv? O skrekk. O gru. O dusj. Oh no, han var sikkert ikke forkjøla og snufsete han pappan som henta han andre kiden i barnehagen i dag. Han snufset nok desperat fordi han. Kjente. Meg?

Etter middag. Før dusjen. Jeg lå på sofaen og fantaserte omkring hvordan den dusjen skulle kunne la seg gjennomføre. Den skulle vel holde den bandasjen. Jeg dusjet og dusjet. Holy mother for en god dusj! Etterpå rev jeg av bandasjen i den tro at noe fukt hadde sneket seg inn på festområdet der nede uten billett. Fukt ingen adgang, nemlig. 

Det var da jeg oppdaget at det var på tide å ringe sykehuset.

-“Æ har itj nok bandasje.”

-“Neivel. Æ kan itj akkurat bring det te dæ heller da!’

-“Du trudd æ trudd det ja? Vel, æ mått jo start en plass. For æ MÅ vit: MÅ ha på bandasje, sant?”

-“Ja det må du.”

-“Dasså. Takk!”

Jeg fortsatte ringerunden, og den første som ringte tilbake var pappan til barna mine. Han nølte ikke et sekund. Selvfølgelig skulle han dra innom apotek og kjøpe både tett bandasje og teip til meg. Vipse? Nei det kunne jeg gjøre senere en dag. 

Ja. Vi har det sånn at vi stiller opp for hverandre hvis det trengs. Låne penger? Ok. Låne noen dager ekstra med barna her og der? Ok. Og nå i dag kom han altså kjørende fra nabokommunen med bandasje og teip til meg, og lollipops og juice til barna. De er trygge på vårt samarbeid, og vet at mamma og pappa er venner. Vi har for vane å snakke positivt om og til hverandre foran ungene, og vi merker at de kjenner på tryggheten dette gir. Her eksisteter ingen bitter stank fra fortiden. Det er så godt for ungene å høre positive greier om pappan sin. Det gleder meg å glede dem med positive nyheter om faren deres. Som at pappa er verdens snilleste pappa som kommer en tur med bandasje til magen til mamma. Eller generelt skryt som “tenk at pappa laget barnerom i huset han bygde, til dere begge da gutter, det betyr at faren deres elsker dere til månen og tilbake igjen!”

-“Vær stolt av pappa, gutter!” “Ok mamma.”

Det finnes mange slags foreldresamarbeid der ute. Jeg har selv vært vitne til elendige forhold der all kommunikasjon går gjennom barnet. Og ja, et barn er et barn til det er myndig. At ungen er 14 år er ikke ensbetydende med at barnet er klar til å være selve talerøret mellom en far og en mor som nekter å prate med hverandre. Hvor overtok egoet? Når forsvant fokus på barnet? Ungen din kommer aldri til å ville være ansvarlig for kommunikasjonen mellom deg og den andre foreldren. Og du kan være så bitter blame it som du bare vil: det er ikke kiden sin skyld hverken at kiden ble født eller at du ikke greier å bli voksen og ta ansvar.

I begge sønnene mine bor store deler av pappan deres. Så fint! Håper kunstneren og naturelskeren i ham har fått plass. Og hans evne til å lage god mat, samt den delen av ham som kan dette med dyr. Jeg kommer ALDRI til å synke så lavt som mor, at jeg noensinne nevner en eneste negativ ting om pappan til ungene mine, til dem eller andre folk. Han er fredet, siden han er far til mine barn. Og ikke bare derfor, men også fordi han takler oppgaven suverent. 

En superpappa, det er hva pappan til barna mine er. Og hvis han en vakker dag finner seg en superstemor til gutta mine, skal hun behandles med respekt hun også. Jeg ville gitt henne en klem og bedd kidsa lete etter det positive i henne. Akkurat som jeg ber dem lete etter det som er bra i pappan sin.

Foreldresamarbeid er ikke så vanskelig som vi trodde. Når man reiser seg og børster støvet av alt som gikk i grus, kan man finne vennskap laget av gull, og intensjoner om respekt og forståelse. Hvis man tenker seg om, kommer man nok alltid til å respektere det mennesket som preger barna sine i aller høyeste grad like mye som en selv. Og alle kan gjøre feil. Tilbake står gener og arv. Miljøet kan begge parter pynte litt på med tilgivelse og raushet, så barna står på trygg grunn. 

Takk til Tore superpappa, det er enn fryd å samarbeide med deg, og gutta digger pappan sin!