Jeg skroller litt på facebook og finner jeg et avisinnlegg skrevet av en reflektert mor. (Les innlegget ved å trykke på linken: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/7bJdv/Er-det-sant-at-ingen-foreldre-liker-meg_-og-at-de-nekter-barna-sine-a-vare-sammen-med-meg )

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Som du kan se på linken, heter innlegget “Er det sant at ingen foreldre liker meg, og at de nekter barna sine å være sammen med meg?”

Kjære mamman som skrev dette innlegget. Nei det er ikke sant, kan du fortelle sønnen din. Noen foreldre liker ham akkurat som han er. Jeg er en forelder, og det kunne aldri falt meg inn å dømme en 14åring pgr av diagnosene asberger og adhd, samt de atferdsvanskene det medfører. Jeg ville invitert ham inn, gitt ham en kopp varm kakao og satt meg ned og pratet med ham. Her hos oss er sønnen din velkommen som bare pokker, og det mener jeg. Skulle ønske jeg var naboen deres. Mine barn og jeg skulle bidratt til å gjøre dagene hans lysere.

Jeg skjemmes på vegne av de foreldrene du skriver om, og kan ikke fatte og begripe hvor hjertene deres ble av på veien hit. Fy seg! Skamme seg! Jeg blir sint av sånnt!

Da jeg selv var 14 år var jeg hun med begynnende tendenser innen bipolar 1, uten at hverken jeg eller andre visste det. Jeg var styrt av impulser. Ja, jeg var hun som prøvde å provosere kateketen i konfirmasjonsundervisningen ved å rive papirene han delte ut i små biter, for så å kaste dem opp i lufta så de dalte ned over pulten. Ganske teit atferd med andre ord. Jeg var hun som kledde seg i rare klær, røyket og nasket i butikker for å tøffe meg. I ettertid vet jeg at mange foreldre dømte meg og så ned på meg. Jenta i klassen til barna deres, ja du vet; hun som var full for første gang som 15åring nede i sentrum av byen. Hun med den rampete stilen. 17 år gammel ble jeg båret over dørterskelen og innlagt på psykiatrisk avdeling. Der ble jeg etterhvert diagnotisert med bipolar. 

Tro meg, jeg blir svært provosert over alle disse latterlige foreldrene som diskriminerer din sønn på det groveste. De som holder ham utenfor. Mange av disse foreldrene kunne dessuten hatt godt av et kurs omkring hvordan barna deres kan være eksperter innen manipulering. Måten de andre ungene har framstilt sønnen din på, burde foreldrene grave litt i, heller enn å gå på limpinnen. Heller enn å la seg snurre rundt den berømte lillefingeren.

Men en ting bør de grue seg til, og med det sikter jeg til den dagen din sønn blir så stor at hans geniale evner innen original og kreativ tankegang trer fram, nettopp pgr av adhd og asberger. Jeg snakker om den dagen da han “endelig blir bra nok”. En stor oppfinner. En fantastisk kunstner. En kjent artist. Ja, la dem grue seg til den dagen de må innrømme at de kunne kjent ham, men ikke aner hvem han egentlig er. Fordi de var for uintelligente til å prøve å finne sannheten, men gikk på både limpinner og små lillefingre. Mens alle rundt dem ønsker seg en autograf av sønnen din, og du står ved hans side som stolt mamma; da kan de angre seg.

Tenk å være så lite smart, at de ikke har lært seg genialiteten bak diagnosene din sønn bærer på, men heller mobber og utestenger ham på en slik forferdelig måte som du beskriver. Jeg kan ikke respektere dette. 

Vårt hjem er åpent for alle slags barn. Her har vi besøk av sinte barn, glade barn, aktive barn og stille barn, for ikke å snakke om ungdommer og voksne med diverse diagnoser. Eller folk uten diagnoser. Mangfold og nonstop. Hva er problemet med å være litt inkluderende?

Hvem er vel vi voksne til å dømme? Hvilken rett har vi til å anta uten å vite? Hva barna våre sier er en ting. Noen ganger er sannheten en annen. Når åtteåringen min klager på en medelev, prøver jeg å forklare ham tre ting. Nr en: han må ta en titt på sin egen atferd i samme slengen. Nr 2: kanskje medeleven han klager over ikke har det så greit. Nr tre: La oss invitere medeleven hjem til oss på god mat og lek!

Det er ikke lenge siden jeg oppdaget en mindre sjarmerende tendens hos en dame jeg kjente. Hun sa det rett ut, at hun mislikte den ene jenta som hadde besøkt den eldste sønnen min. Den snille jenta som nettopp hadde flyttet hit. Hun som så ivrig forsøkte å få seg venner. 

Hun er ikke velkommen hit lenger. Og da snakker jeg om det voksne kvinnemennesket som fikk seg til å si noe så grusomt om et lite skolebarn. Jeg ønsker ikke slike holdninger i mitt nærvær. 

Jenta? Hun er ofte innom og tegner små tegninger, leker med pusekattene og spiser glutenfri kake. Også når barna ikke er hjemme. For her i huset holder vi oss for gode til å presse barn og ungdom utenfor.  Her i huset gidder vi ikke å falle på et nivå der man hever seg over andre. Ungene mine skal lære seg å respektere andre akkurat som de er.

Jeg håper de våkner, og begynner å inkludere sønnen din. Håper de skjønner hvor forferdelig sårende det føles for en ungdom, når verden ser ned på ham med hånlige blikk. En verden som heller kunne rakt ham hånden og invitert ham med.