Noen ganger kan man ikke styre følelsene. Særlig hvis de stammer fra en brukken fortid med vonde minner. Det bor en mamma i meg som er et vesen uten tanker og ord, men som husker. Og hun husker hvert eneste sekund, redselen for å ødelegge de fine babybildene med tårene som dryppet ned på dem, og frykten for å aldri få holde ham i armene sine igjen. Det å være mor er så stort, at det strekker seg ut til et vesen utenfor kropp og sinn, lagd av ren kjærlighet.
I forigår kveld lå jeg i sengen og gråt. Jeg innså da hvor stor påvirkning dette har på meg, mens jeg lyttet til pusten hans og prøvde å ikke se for meg alt som kan skje med ham. I går kveld var han ikke der. Selv om jeg vet i logikken at han er hos pappan sin, skjønner ikke mammavesenet inni meg dette. Hun leter og leter, som en kattemor som ikke finner kattungene sine.
Jeg sliter bigtime med å klippe slike navlestrenger, og jeg brukte flere måneder i dyp depresjon og savn etter min førstefødte for 8 år siden. Så fulgte flere år i forvirring. Å godta at han skulle bo hos pappan sin. Å gi slipp på alle de timene og dagene jeg bare ville være sammen med gogutten min. Da jeg skulle hente ham hjem på samvær, skinte sola i sinnet mitt, og jeg danset meg ned bakkene fra der jeg bodde og mot togstasjonen. Jeg preges den dag i dag av de søndagene han skal hjem igjen.
Så kom jo lille Even til verden, og jeg hadde blitt moden, frisk, klar for, og ikke minst i stand til, å være mamma på fulltid. Å ha den daglige omsorgen for en baby. Det første året slapp jeg å sende ham fra meg. Faren til gutta var flink til å følge opp samvær med den lille, så etterhvert kom dagen da han skulle ta ham med seg noen timer.
Jeg glemmer det aldri. Det krevde alt jeg hadde av tillit. Jeg måtte virkelig ta meg sammen for ikke å se for meg de verste trafikkulykkene. Jeg kunne ikke holde det ut hvis det skjedde noe med den lille babyen min.
Nå er det annenhver helg som gjelder, og det bare blir ikke bedre inni meg. Jeg tror ikke jeg er laget for å være unna barna mine i det hele tatt, selv om jeg skjønner at de trenger pappan sin og jeg behøver litt barnefri.
Jeg bare lengter til det sekundet jeg kan klemme dem, holde dem, høre dem og se dem. Ja, jeg tilogmed griner mens jeg skriver dette. For det savnet og det ansvaret jeg føler for to gutter, er enormt. Samvittigheten for sende en toåring på helgesamvær er like enorm. Han fyller snart tre år, likevel får jeg for meg at jeg griper inn i hverdagen hans og river ham opp hver gang jeg sender ham av gårde.
En smilende liten tassi som gjerne vil til pappa på samvær, i et hjem der jeg tror begge gutta har det skikkelig godt. Som en venninne av meg sier: Vi mødre er ikke uunværlige, samme hvor mye vi liker å tro at vi er det.
Det er alt det andre jeg er redd for. At det skal skje dem noe. At jeg aldri får se dem igjen er en angst som sitter i meg helt siden jeg var tvungen til å være borte fra mitt førstefødte barn i ukesvis for 8 år siden, og den frykten er noe jeg må lære meg å hanskes med. Den gangen visste jeg ingenting om hva framtida ville bringe, og om jeg i det hele tatt fikk se ham igjen. Nå vet jeg tross alt litt mer. Altså, ingen kan vite hva morgendagen bringer. Men jeg vet iallefall at hvis alt går bra, og det gjør det som regel; skal vi snart feire treårsdag her i gården. Jeg vet at Even skal fortsette å bo her hos meg, mens Mathias skal fortsette å komme hit på samvær annenhver helg og i ferier. Jeg vet at klesvasken skal henges opp med et smil, fordi jeg er takknemlig over å ha unger å vaske klær til. Jeg vet at når kveldene kommer, skal jeg stryke små kinn, folde hender og takke høyere makter for at gutta mine er friske og glade. Jeg skal gråte av glede over at ingen kommer til å ta dem fra meg. Jeg skal takke for at jeg får lov til å passe på dem, og jeg skal takke for hver eneste dag jeg får sammen med dem.
Nå har de begge vokst ut av babystolen, der en liten kattunge sitter og venter på gutta den savner sånn. For ingenting er det samme uten en toåring og en åtteåring å leke med. Vi får bare vente og glede oss. For det kommer en dag, ja det kommer en deilig deilig mandag.
