-“Det blir førti kroner.”
-“Nei det blir ikke det.” svarer jeg. Tøyser litt med deg, samtidig som det er sant, mens jeg leter frem telefonmappa med kortene mine i.
-“Kremt. Jo. Det blir førti!” Gjentar du.
Jeg smiler og sier: “Nope. Tjue. Jeg reiser på honnør..”
Du ser på meg og blir stille. Så ler du litt forlegent, før du fyrer løs: “Sorry. Du ser ikke ut som om du er uføretrygdet.”
En bussjåfør er en mann med godt humør, og jaggu har du det altså; godt og muntert humør. Men jeg må ta tak i den setningen du kom med her om dagen. For jeg lurer på hvordan en uføretrygdet ser ut?
Jeg skjønner godt at du må se honnørbevis før du vet om et passasjerene er uføre, så jeg var godt i gang med å finne frem det orange kortet. Det er selve poenget med honnørbevis; man kan ikke se på noen om de er uføretrygdet eller ei. Jeg forventer ikke at du skal se på meg om jeg skal reise med honnør eller ikke; og det er heller ikke det denne teksten handler om. Jeg tygger bare litt på selve kommentaren din, og prøver å svelge den. Vi hadde en trivelig busstur, og jeg satt foran sammen med deg og to andre. Vi snakket og lo, og du må være den kuleste bussjåføren jeg har møtt. Så takk for at du satte fokus på et interessant tema: Hvordan ser “en uføretrygdet” ut?
Ja, jeg er slank og iblant velkledd. Jeg ser frisk og oppegående ut, jeg sier meg enig i det. Men vet du hvorfor, kjære bussjåfør?
Let me tell you. Siden jeg har bipolar 1, den alvorligste utgaven av den diagnosen, så må jeg gå på 2 stk medisiner for å holde meg frisk. Noe annet er uaktuelt. Uten medisiner forvandles mitt hode til et eneste crazy gjøkerede. Sånn er det.
Disse medisinene har begge kraftige bivirkninger. Jeg lever blant annet med kronisk nyresvikt som følge av lithium. Men jeg har på mange måter litt av et åpentlyst valg; det er livet og medisinen, eller dønn loco på lukket avdeling. Barna mine trenger meg, så jeg velger livet.
Og da skjønner du, kjære bussjåfør, er jeg nødt til å ta et par valg til. Vil jeg la medisinen blomstre til med stygge bivirkninger, eller vil jeg ta kontroll? En av de mest framtredende bivirkningene på både antipsykotika og den stemningsstabiliserende lithium, er overvekt. Man kan legge på seg enormt av begge typene.
Eller man kan spise riktig kosthold, og ta seg en joggetur i ny og ne. Jeg har valgt det siste. Derfor holder jeg meg slank og frisk fysisk også.
Når det kommer til alkohol, er jeg avholds. Det sier seg selv at ei som har vært så crazy av bipolar at hun ble uføretrygda som 20åring, bør holde seg edru til enhver tid. Dette, og det faktum at jeg slutta å røyke nikotin for ti år siden, gjør at huden min gløder. Jeg ser ut som at jeg lever mens jeg lever, for å si det sånn.
Siden jeg slet lenge med sosial angst, ble det en vane for meg å sminke meg. Gjemme meg. Skjule sårbarheten. Jeg ble flink til å sminke meg. Det du ser, bussjåfør, er en fin fasade, over en nokså original og utfordrende bunn i grunn.
Det er ofte slike som meg som er uføretrygda. Det kan like gjerne være sånn som dette vi ser ut, som haltende på krykker, blind eller andre såkalt tydeligere signaler.
Vi er mange her i landet som gjør alt for å leve best mulig med en psykisk lidelse. Vi må gå på medisiner, trene, spiser sunt, leve avholds og gjøre alt for å unngå bivirkninger av medisiner. Mange av oss setter gjerne på oss en fasade i form av pent sammensatte klær, sminke og fine hårfrisyrer. Vi ønsker rett og slett ikke å bli sett på som et offer.
Du er en glad og vennlig bussjåfør, en kjekk mann som jeg gjerne skulle imponert med noe annet enn å blottlegge mitt livs største nedtur. Husk at det er pinlig for meg å dra fram honnørbeviset. Det var ikke sånn framtida mi skulle bli da jeg var ung, men jeg styrte ikke denne sykdommen før jeg lærte meg å leve slik jeg gjør nå. Det blir ikke mindre pinlig av at du skal bemerke hvor “lite ufør” jeg ser ut. Som om jeg lyver og har falskt bevis. Som om uføre folk ser ut som at de har det skrevet i panna? Jeg vet du ikke mente noe vondt med det, og jeg tok meg heller ikke nær av at du sa det. Men jeg synes det er et interessant tema, så siden du nevner det;
HVORDAN ser en uføretrygdet ut?
Hilsen ei som lengter etter å kaste honnørbeviset, betale fullpris og fortelle at dagen var lang på jobb. Lang, men spennende.
Utrolig bra innlegg 😊
Deler!!!
Så godt skrevet! jeg håper at han var vennlig på ekte, og at han ikke gjorde deg forlegen , for det fortjener ingen. Han var sikkert bare litt ubetenksom og kanskje han fikk seg en lærepenge….
Det er nok langt flere, ja de fleste tenker jeg, som setter på seg en fasade når de går over sin egen dørstokk. Man skal slett ikke være ufør av den grunn….
Synes du skal ta med deg en blindestokk på neste busstur….:)
maiken: Ja dette var en hyggelig bussjåfør, og jeg pratet en stund med ham etterpå. Men det han sa bet jeg meg merke i, og har tygd litt på det. Ta med meg blindestokk ja hehe
Bunny Trash: Takk skal du ha
May: Synes du det, tusen takk
Man er faktisk pliktet å legge ved bevis for at man er ufør .just sayin
Lena Marie Andreassen: Det var jo ikke poenget. Ingen her som forventet at han skulle “se på meg at jeg er ufør”. Det er spørsmålet om man kan se på folk om de er uføre eller ikke jeg skriver om.
Veldig flott og spikeren på hode.
Hei! Takk for at du presenterer honnørbeviset når du kjøper billett. Jeg er selv bussjåfør og det er som du sier umulig å se på mennesker om de har rett på honnørreise eller ikke. Det hender passasjerer legger en hundrings på vekselbrettet og kun sier “Til byen”. Da får de av meg en ordinær billett. Når de får tilbake pengene, så sier de: “Nei, jeg skal jo ha honnørbillett”. Hvordan skulle jeg vite det, når de ikke presenterer honnørbevis? Jeg vil slippe å gjette hva slags billett passasjerene skal ha, så da er det veldig fint at man sier: “Honnør til byen”, samtidig som man diskret holder frem honnørbeviset. Mye lettere for alle parter.
Som buss sjåfør gjorde han helt rett så lenge du ikke viser frem honnør kortet. Du har plikt til å vise frem bevis om det er honnør eller skolebevis. Jeg har heller ikke kommet til å gitt deg honnør billett vist jeg ikke har kjent deg. Mvh buss sjåfør
Hei
Spurte en overordnet om det med honnørbevis, når jeg kjenge vedkommende og hadde sett beviset. Skulle visst fremdeles se det hver gang i teorien, men når en kjenner passasjerene så trengst det egentlig ikke før en billettkontroll dukker opp.
Men når det er sjåfør som ikke kjenner deg så hadde det nok vært fint om du har beviset lett tilgjengelig, sjåføren må ihvertfall få ett hint om at du har rett på honnørrabatt om han ikke kjenner deg.
Det trengst også å kontrolleres/vises honnnørbevis, for å unngå at personer som ikke har rett på rabatt snakker seg til det. Så selv om du syns det er pinlig så er det nok ett nødvendig “onde” til ett smartere billettsystem dukker opp.
Med kundekort i elektronisk form som er personlige, så kunne honnørinformasjon vært lagt inn elektronisk. Da kunne du bare sagt hvor du skulle og når du la på kortet så vart der trekt honnørtakst.
Er flott at du fungerer så bra med plagene dine, og kan være mamma for barna dine. Håper du får ha det så bra som mulig lengst mulig ☺
Tor: Det jeg skriver om er en kommentar bussjåføren ga meg. Kommentaren handlet om at han mente jeg ikke så ut som en uføretrygdet. Jeg hadde mye å bære på, og var på vei til å vise honnørbeviset, men det er ikke det jeg skriver om. Jeg spør bare: Hvordan ser en uføretrygdet ut?
Busslave: Takk for ytdypet kommentar. Dette innlegget handler om en kommentar omkring utseendet til uføretrygdede. Ikke om selve honnørbeviset. Her er det ingen som hadde forventet at bussjåføren skulle skjønt at jeg var ufør. Det jeg skriver om er ordene den tross alt hyggelige bussjåføren sa.
Dag: Jeg forlangte aldri at bussjåføren skulle gi meg honnør uten bevis. Du har misforstått. Det var ordene han sa i sin kommentar om utseendet til uføretrygdede jeg skrev om her.
Som mang andre her så kan man ikke se om noen er uføre når personen ser 100% frisk ut. Men har personen en synlig handikap så er det mindre tvil om det. Er vel rette svaret du leter etter.
Har kjørt buss i over 31 år nå og det er utrolig mange som sier de skal ha honnør men når du spør etter bevis så har de jo ikke det. Så derfor spør vi.
Skjønner deg godt, men skal man ha honnør rabatt skal honør koret være med eller uføretrygde kortet. Hvis man ikke har det om bord så er det vanlig pris
Bussjåfør: Hvis det var poenget med dette innlegget, hadde jeg forstått kommentaren din godt. Men jeg skrev ikke noe om at jeg ikke fikk betale honnør. Jeg hadde jo beviset med meg, og hadde null problem med dette. Har du lest hele innlegget? For poenget var selve kommentaren jeg fikk ETTERPÅ. Den som omhandlet utseendet til uføre.
Frode Rosendahl: Denne bussjåføren spurte ikke etter bevis. Honnørbeviset var ikke poenget i dette innlegget, men kommentaren om utseendet til uføretrygdede.
Du spør om man kan se om man er uføretrygdet, det kan man som regel ikke se.
Trond: Innlegget handler om en bussjåfør som mener han kan se det. Gjerne les det.
Om man legger frem honnørkortet med en gang slipper begge å bli forlegen 🙂 Hilsen en bussjåfør med godt humør og empati 😃
Veldig bra skrevet. Takk for at du er åpen og deler dette. Jeg har noen erfaringer med psykisk helse, både i jobbsammenheng og på meg selv. Det er ikke alltid så lett å være åpen om dette.
Jeg er bussjåfør selv, og har opplevd en lignende situasjon, med motsatt fortegn. Jeg hadde fått passasjerer inn i bussen, og gikk rundt for å billettere. Jeg kom til en eldre mann, og spurte om han skulle ha honnør. Han så på meg en god stund, og sa ja. Jeg fortsatte å billettere videre inn i bussen. På vei tilbake stoppet mannen meg og spurte hvorfor jeg hadde spurt ham om han skulle ha honnør. Jeg kunne jo ikke si at han så så gammel ut, så jeg ble ham svar skyldig. Han fortalte at han hadde blitt pensjonist samme da, og at han aldri har blitt spurt om det tidligere. En litt spesiell situasjon som vi begge kunne snakke om og le litt av.
torill westerby: Dette innlegget handlet ikke om noe honnørbevis, men om en kommentar som kom etter jeg hadde betalt. Det var aldri noe problem med selve betalingen.
Ole Kristian: Takk for at du forstod munterheten i innlegget. Jeg digga denne kule bussjåføren, og tok meg ikke nær av det han sa. Vi tullet også med det etterpå. Det er bare verdt å sette fokus på; hvordan en ufør ser ut. En ufør ser jo ikke ut, for å si det sånn. Altså det finnes ingen fasit på det. Og grattis, du er en av de som leste ok til å forstå poenget.
En femtiåring som får høre at hun ikke ser ut som en femtiåring kunne, i prinsippet, ha stilt det samme spørsmålet: Hvordan ser en femtiåring ut, da? Siden han var så munter og hyggelig, og du tydeligvis ser ganske bra ut, kan han ha ment det som et kompliment? Man kan ikke se om noen er ufør, men når man faktisk ser førlig ut, alle fire lemmer intakt (evt fem ha-ha), oppfører seg helt normalt der og da og kanskje attpåtil ser bra ut, så SER man jo vitterlig ikke ufør ut. Det er en fakt like mye som det motsatte, så der har han jo rett! 🙂 Jeg er uføretrygdet selv, og har lurt på det samme som deg, for jeg har hørt mange ganger at jeg ikke ser sånn ut. Men faktisk kan man velge å ta det som et kompliment i stedet for å tenke at vedkommende er type “dum”/lite gjennomtenkt, for det er det slett ikke sikkert at han er. Kanskje han bare syntes at du så ut som den vakre og oppegående rypa og som han alltid har drømt om å møte? Da ble han jo i så fall helt nødt til å gi deg et kompliment, når han jo hadde sjansen der og da, ikke sant? Man kan vel aldri helt vite hva andre legger i kommentarene sine og i hvert fall ikke uten å spørre dem direkte, men jeg har kommet til at i de tilfellene folk er så hyggelige som du sier at han der var, så velger jeg å ta det som at sminken funka nøyaktig som jeg ville; nemlig å dekke over hvor elendig jeg kanskje egentlig følte meg! Håper du liker vinklingen min, jeg selv liker den kjempegodt! Redder dagen min enkelte ganger, faktisk og andre ganger hele uka!:-D Ha en fin dag! 😀
Ulla: Ja det er jo ikke slik at jeg skrev at han mente det noe vondt…
Hei og takk for et supert inlegg som jeg gjerne deler.
Dette var komisk du spør: “Hvordan ser en uføretrygdet ut”.
Så å si alle henger seg opp i honnørbrviset som du var på vei å finne opp 😅.
Men altså uførtrygdet kan se ut som hvermansen !
Noen har enorme plager som er usynlig for andre.
Noen har behov for hjelpemidler som krykker, rullestol, rullator osv og man tenker vel helst på disse i gruppen ufør da kanskje?
Noen sminker seg og går pent kledd, noen går uten sminke i joggiser med håret til værs…
Ja vi finnes rett og slett i alle fasonger , kulturer , typer etc.
Selv har jeg sykdom som ikke er synlig stortsett, noen dager pynter jeg meg. Andre dager har jeg så store smerter att joggisene og håret til værs er meg .
Så fasiten tror jeg er att man forventer bruk av noen hjelpemidler når man er ufør? Eller?
Lykke til med jakten på svaret 😉 Hilsen Sissel
Sissel Henden: Ja og så mente jeg jo spørsmålet ironosk, siden det ikke finnes svar på det. Takk for en kommentar som viser tydelig at du både har lest alt og skjønt poenget med teksten.
Åh, ja du påpeikte det sjølv: Kommentaren var nok heilt sikkert ikkje vondt meint frå bussjåføren. Av og til glipper der ting ut av kjeften før vi får tenkt oss om. Når det kjem stamkunder og 80-90åringer på bussen, trykker eg på honnørfeltet før de rekker å komme seg ombord i bussen. Folk som pga alder og eller uførheit er umulig å vurdere om de er honnør eller ei, må jo vise bevis. Poenget er vel at der finnes honnør og TT-brukere som er meir «opplagte» honnør og TT-brukere enn andre. Og der av vil eg anta at den litt uheldige kommentaren kom.
Fint at du tek opp tema, slik at vilan bli litt meir bevisst i servicen vi skal yte😊
Trond Egil: Ja dette var verdens cooleste sjåfør; og han mente det helt sikkert ikke vondt. Bare et interessant tema
Vet du at honnørkortet er kommet i nyutgave nå? I en praktisk bankkortstørrelse og er laminert. Det er bare å ringe NAV, så får du tilsendt det nye kortet 🙂
Hei!
Har bipolar lidelse selv og syns du traff spikeren på hodet med dette innlegget. Kommenterer sjelden blogger, men etter å ha sett en del kommentarer her og på facebook syns jeg du fortjener å høre det. Syns de vrir veldig på innlegget ditt og ikke tar det som faktisk er poenget. Syns det var kjempegodt skrevet jeg😄 Viktig tema
Bra skrevet 🤗 Jeg har opplevd på kino da, da jeg bestilte honnør, få spørsmålet ganske så syrlig: kan jeg få se noe bevis på det da?? Hun ble litt satt ut da jeg viste det, og jeg ble litt forlegen da jeg viste det( fordi jeg alltid tenker at de må lure på ei ung, “fresh” dame som jeg er uføretrygdet for).
Ja buke selv kollektiv etter å ha mistet førerkortet pga medisiner jeg bruker..Er uføre trygda selv så tar ofte buss innimellom.. En buss sjåfør skal jo ikke si noe sånt.. men var sikkert ikke vondt ment.. en håpe det var en takke vekker for han så han tenke seg om neste gang han sier noe.
klem til deg
Et godt skrevet innlegg om et nokså daglig tema for oss psykisk syke som mottar uføretrygd❤️
Og desverre så viser mange av kommentarene over igjen hvordan mange misforstår,hvordan de dermed trekker egene konklusjoner ang oss uføretrygdede og påpeker hvilke rettningslinjer,regler,lover og plikter vi skal forholde oss til…🙈🙈
Vi er IKKE inkompetente eller fullstendig blottet for fornuft pga vår uføretrygd eller Honnørbevis…
#forbipolene sitt budskap med dette innlegget er IKKE vår plikt til å fremvise Honnørbeviset (noe som hun forøvrig også skrev i innlegget at hun leitet frem for å fremvise.),budskapet var den kommentaren fra i dette tilfellet bussjåføren.Men kunne like godt vært fra kassadamen på Rema..
Nemmelig:”Du ser ikke ut som en uføre.”
En kommentar som igjen førte til spørsmålet.”Hvordan ser en uføre person ut?”
Jeg er Bipolar og kan lese,og jeg leser ALT…Til og med det med liten skrift i brev,vedtak og vedlegg fra NAV..Så vet mine forpliktelser når det gjelder å dokumentere min uføregrad😉😉
Men derimot,så vet jeg IKKE hvordan jeg “bør” se ut eller oppføre meg annerledes med tanke på min uføregrad?😉😉🤔
Bipolarmammatil2: Guri malla så godt å lese denne kommentaren, hvor du forstår nøyaktig hva jeg mener. Jeg sender deg en klem
Trine Kolberg: Han mente det garantert bare positivt ja. Hyggelig sjåfør, og det var ikke antydning til noe vondt ment. Bare et interessant tema som jeg følte for å ta tak i. Takk for kommentar, og lykke til i kollektivtrafikken. Selv begynner jeg å trives med buss og tog.
Christina: Takk. Snedige greier ja, hvordan mange ikke vet om alt det usynlige det går an å streve med…
Nina: Tusen takk, så godt å lese at du skjønner poenget med innlegget. Det var jo en setning sjåføren ikke mente noe vondt med, men som jeg er takknemlig for at han sa. For da fikk jeg satt litt fokus på tabu og fordommer, og det er jo gjerne slik at vi uføre aller helst skulle villet deltatt mer i samfunnet gjennom spennende karrierer framfor å dra fram et honnørbevis. I tillegg vises det ofte ikke på oss at vi lever med alvorlig sjukdom. Tvert imot kan vi se ganske freshe ut fordi vi må leve sunt for å fighte bivirkninger av livsviktige medisiner.
Anonym: Ja det har jeg fått med meg. Bra opplegg det der. Men jeg har en drøm om en vakker dag å kunne levere inn hele beviset.
Kommenterer sjelden på innlegg, men nå måtte jeg.
Jeg tenkte nesten samme spørsmål i går, bare mitt var “hvordan ser en kronisk syk person ut?”
For jeg var på sykehuset i går, har ett meget komplisert sykdomsbilde med mange diagnoser, så ligger jeg der på undersøkelsesbordet å får innlagt veneflod, mens de to sykepleierne spør om løst og fast. Blant annet hva jeg jobbet med, svarer som sant er at jeg går hjemme pga at jeg er syk, hvor det kommer fra den ene sykepleieren – ” men du ser jo ikke syk ut!”. Da tenkte jeg med meg selv, så hvordan ser en syk person ut? Hvordan må man se ut for at det skal være greit å være kronisk syk? Noe man også som regel er om man er under pensjonsalder og har honnørbevis.
Kroniker: Oisann enda en snedig holdning. Jøss. Man burde kanskje skape en holdningsendring i samfunnet.
Hei.
En venn delte innlegget ditt, og etter å ha lest det så forstår jeg alt du skriver. Jeg er ikke uføretrygdet (ennå), men har vært sykemeldt i over to år, med en diagnoseløs utmattelses-sykdom som gir mye hodepine, anspente muskler og jeg blir fullstendig slått ut innimellom. Ikke hele tiden, og når jeg “virker” er jeg så aktiv som jeg klarer. Har valgt å være åpen om alt (også på bloggen min) men opplever både direkte og indirekte at andre “vet bedre”. Når jeg klarer å gå på butikken, fjelltur eller til og med på by’n, så må jeg jo jaggu klare å gå på jobb også….
Nå er det faktisk sånn at folk ser meg når jeg er noenlunde bra eller full i medisiner, ingen ser (eller hører) meg når jeg ikke er bra….
Jeg har ikke noen gode råd å komme med, annet enn: lykke til videre, og stå på! Klem fra Bergen
Vidar: Det jeg tenker når jeg leser det du skriver er at det skulle vært interessant å skrive et eget innlegg ala bloggervju om deg. Ta gjerne kontakt på facebooksiden for bloggen hvis det er av interesse (blogg forbipolene)
Hei! Leser ofte bloggen din fordi den ofte blir delt på Facebook av en venn av meg, og jeg må jo bare si at jeg digger å lese innleggene dine. De er vonde, rå, virkelighetsnære, fine og ærlige! Du skriver helt fantastisk bra, og selv om jeg ikke kjenner deg, så merker jeg at jeg heier på deg!
Jeg bruker ikke kommentere på blogger, men nå måtte jeg bare le av alle kommentarene du har fått her. Snakk om å ville misforstå alt ved innlegget ditt da! Er det virkelig mulig? Jeg tenker alfa omega er å lese innlegget nøye før man kommenterer, så slipper man å respondere på ting som ikke henger på greip med innlegget.
Jeg forstod innlegget ditt og den litt humoristiske vrien på et ganske så interessant spørsmål egentlig. Jeg klarer også å lese at du kun stiller spørsmål ved utsagnet og ikke er negativ til bussjåføren!
Ja hvordan ser en uføretrygdet ut? Jeg antar at han/hun ser ut akkurat som en barnehageansatt, eller en advokat, eller en lege, eller en butikkmedarbeider eller… ja, jeg kunne holdt på i evigheter. Tydelige skavanker eller ikke, så er det vel ikke tittelen vår som former oss?
Ha en fin dag
TT: Herregud som jeg digger deg for at du skriver denne muntre kommentaren nå som det er helg og jeg og Solfrid (hun sola mi fra Finnmark) skal spise taco og dra ut på livet. Tusen takk for forståelsen, og ha ei skikkelig herlig helg. (Hvis du er Stjørdaling så kom deg ut når sola har lagt seg hehe)