Bipolar lykke

 

Kattene på Lykketoppen har endelig falt til ro, etter litt kjefting fra hu forbìpolene herself. God damned, er det nødvendig å rive ned halve stua eller? Hvorfor ikke hele? Brøl. Fres.

 

Normalt ville jeg vært på vei til senga nå, men jeg sitter her og venter på at siste klesvask skal gjøre seg ferdig nede på badet. Så hvorfor ikke stikke innom “blåggen” og hilse litt på dere mens jeg venter. Etter å ha spist jordbær med tagatesse og fløte på. Etter jeg spiste rømmegrøt. Etter jakkene i gangen ble rydda for første gang på …siden vi flyttet hit. 

 

Og før det? Puh. Jeg har vaska gjesterommet helt ned, ommøblert og ommøblert tilbake, siden gresset langtfra var grønnere på den andre siden. Så har jeg plukket fram babyutstyr og babyklær. Hvis du lurer på hvorfor jeg holder på med alt dette, gå inn på linken og les: http://m.forbipolene.blogg.no/1505902313_endelig_fr_jeg_mte_ham_grter_av_glede_128514.html

 

Det er alle menneskene jeg omgir meg med, som begeistrer meg og gjør meg rik i hjertet mitt. Å fylle huset med mine herlige barn og våre kule venner, er så ubeskrivelig deilig. I morgen skal jeg hente åtteåringen min, og så skal vi lage taco sammen alle tre. Så kommer altså min venninne Solfrid med sin baby på mandag. 

 

Jeg vet ikke hva det er med meg, men jeg blir så innmari glad i folk. Om det er barna mine eller vennene mine, åh, jeg bare digger dem. Og da viser jeg dem det også. De merker at jeg bryr meg, for jeg behandler dem som hva de er: større enn all verdens rikdom. 

Grøt tilsammans, eller biff ensam? Give it to me: grøt that is. 

 

Ingenting er en selvfølge. Vi hadde flaks som ble født her i Norge. Her kan vi omfavne hverdagen sammen med barna våre og vennene våre, mens vi håper freden består. Jeg tar aldri noe for gitt, og er klar over at jeg er et støvfnugg i tidens milliarder av år. Hver eneste dag nytes her oppe på Lykketoppen, og jeg elsker synet av byen der nede. Det er virkelig ikke så verst her i byen. Vi har det godt her. Jeg har vokst opp i denne city’n, og det er så og si umulig for meg å gå gjennom sentrum uten å hilse på noen, prate med noen eller nikke og smile til noen. Jeg kunne ikke bodd noe annet sted, for jeg ville savnet nikking, smiling, hilsing og prating hver dag.

Jeg stryker litt på kattemor og ungen hennes, og de svarer med å tråkke over meg, før de går og spiser enda mer. Søren som de spiser. Og billig tørrfor er ikke aktuelt. Det skal være penere, så. 

Nå kjenner jeg på, at øyeblikket er bra. Jeg har mye å glede meg til, som ingen penger kunne kjøpt. Ja, livet er digg, og det er mye å være takknemlig for. Jeg er frisk fra bipolar, og det danner utgangspunktet for alt jeg opplever. Tenk det: jeg er frisk på 7.året, og det føles helt fantastisk. 

 

Enn du som leser? Hva har du å være takknemlig for? Barn? Venner? Myke dyner? Rent drikkevann? Kaffe? Klær? God helse?

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg