I Trondheims gater går en ung kvinne omkring med musikk på ørene. Med sine utvidede ørepiercinger, kortklipte mørke lugg og en selvsikker gange, runder hun torget, før hun fortsetter ned Munkegata. I de samme gatene, for 150 år siden, ble Tatere og Sigøynere trakassert her. Akkurat her, forbi Dronningens gate, og ved krysset der Olav Trygvassons gate krysser Munkegata, opplevde en ung taterjente å bli overfalt av ukvemsord og spyttklyser. En gang i tiden.
Hilde Lysbakken derimot, hører til dataens tidsalder. Hun fortsette ned forbi Ravnkloa og videre til høyre inn i Fjordgata. Samme hvor hun ferdes snur de seg. Hun ser de snur seg. Folk snakker. Hun vet de slenger stygge ord etter henne. Det er derfor hun alltid går med plugger i ørene. Musikken er hennes venn. Kanskje hennes beste venn i enkelte situasjoner. Så slipper hun å høre. Hun vet hva de sier, og har absolutt ikke behov for å høre hverken “Helvetes lesbe” eller “Jeg skal vise deg ekte mann, jeg!” Hun vil være i fred for skitkastingen. Som alle andre. Vil. Hun. Bare være. I fred.
Særlig nå, for nå har hun fått sparken, og urettferdigheten spinner rundt i henne. Hun vet hun er godt kvalifisert for jobben, og som teknisk tegner visste hun hva hun gjorde hele jobbforløpet. Men prosjektlederen var etter henne fra dag en. Han hadde stor autoritet, og gjorde alt for å skvise henne ut. Kanskje var det skremmende å jobbe med en kvinne som ikke hadde behov for ham som mann? Hvem vet. Han visste at hun ikke hadde tilgang til mailadressen han sendte mailene til. Viktige mailer om tidspunkter for når Hilde’s tegninger skulle leveres, og informasjon og referater fra prosjektmøter. Hilde hadde sagt fra mange ganger om dette med at hun ikke kunne åpne disse mailene.
-“Jeg glemmer aldri fredagen før en firmatur. Jeg hadde aldri blitt kommandert til å jobbe overtid før. Inne på kontoret hans, under lunsj, fikk jeg beskjed om at en kunde hadde ringt angående noen tegninger som måtte rettes opp fort som fy. At jeg måtte bruke helgen til å jobbe. Men senere ringte jeg denne kunden; og dette stemte ikke. Min prosjektleder ville bare stanse meg fra en firmatur. Det var en tur jeg uansett ikke hadde tenkt å delta på, men det visste ikke han.” Forteller en oppgitt Hilde. Det er tydelig at dette er minner det ikke er så lett å snakke om. For til slutt førte all sabotasjen fra prosjektlederen’s side til at hun rett og slett fikk sparken. Per mail. Hilde fortsetter: “Juridisk sett er jeg iallefall fortsatt ansatt i vikarbyrået, siden en gyldig oppsigelse leveres per post eller i hånden.”
To vakre øyne ser på meg, pent dekorert med mørk lugg. Jeg tenker at jeg trodde jeg ikke likte utvidede piercinger i ørene. Men denne dama har så stil at tilogmed de akkurat passe store og mønstrede rundingene i ørene er fine. Hun sier det rett ut: “Selv om Norge liker å tenke at vi er ganske snille, så er det ikke helt sånn. Folk tror dette er et godt land for homofile å bo i. Jeg utfordrer alle til å kle seg som butsche jenter eller feminine menn, og gå til sjefen sin og si de er bifile. Se hvor gøy det er.”
Hilde er her for å fortelle. Hun ramler inn i livet mitt med en story som får meg til å sette pluggene på plass i ørene og lytte til T.a.t.u. Mine ører fylles med “..if they hurt you, they hurt me too.” Jeg er klar med dagens notater etter et intervju som gir meg frysninger på armene. For jeg godtar ikke dette som jeg har fått hørt i dag! They hurt me too, kjenner jeg. Alle de som snur seg og spyr ut stygge ord mot homofile. They hurt us too.
Det er 1978. Molde’s bygd Gossen berikes med ei lita pie. To gutter får seg ei lita søster, og der vokser de opp, en ferjetur utenfor Molde sentrum.
Hun forteller om en oppvekst på en øy, der hun og bestekompisen røyket høy på låven, og verden var relativt trygg.
-“Følte du deg annerledes under oppveksten?”
-“Hva skal jeg si? Tiåringer tenker ikke sånn. I motsetning til de voksne omkring. De tenker sånn. Så jeg ble jo behandlet litt annerledes.”
Hun skulle erfare at livet ble tøffere. Etter et år på folkehøyskole, satte hun i gang med utdannelsen sin i form av 2 år på Gjerleid skole på Dovre. Det var hun, gutta, håndtverkerlinja og en lærer som ikke var særlig villig til å hjelpe den unge jenta med noe som helst. Hun gikk fra 4-5 i tegning i vk1, til 2ere i vk2. Fra den flinkeste jenta i klassen, gikk hun til å være den dårligste. For hun var ikke så god på å spørre om hjelp heller, noe læreren lot skure og gå av seg selv. To år i usynlig ignorasjon gikk forbi. Hilde klamret seg fast til bestått.
Det var på tide å komme seg videre, og Moldejenta flyttet til Skive i Danmark, der hun tok fatt på en 4årig utdannelse som møbeltapetserer. Nok en lærer fant det vanskelig å bistå Hilde.
-“Denne læreren datet en elev på 18 år, og var glad i smisk. Men jeg var ikke interessert i å smiske. På den tiden hadde jeg en mann til kjærest, og var ikke kommet ut av skapet enda, men noen må ha luktet lunta, for etterhvert florerte det rykter om at jeg var lesbisk.
Gjennom de 4 årene blir Hilde kjent med verden som den er. Hun blir sjikanert og hengt ut med gay-ryktene. Klasseforstanderen roper mot henne foran klassen: “Helvetes norske brølape!” Så torpederer han lærlingetida hennes, og får skolen til å tilby henne en helt annen retning som lærling innen industritapetsering. Han gjør virkelig alt han kan for å ødelegge utdanningen hennes. Per dags dato gjenstår det fortsatt 5 uker av Hilde’s utdanning.
Hun har ikke bare lært av alt skolearbeidet hun kloret seg fast til. Hilde har lært at hun må tilpasse seg hvis hun skal ha jobb. Hun må kle seg annerledes før jobbintervju, og være feminin. Og hvis hun får en jobb må hun finne seg i at sjefer og kollegaer ønsker å kontrollere og kue henne. Problemet er at Hilde ikke klarer å la seg kontrollere på slike unødvendige punkter som tross alt har lite med jobb å gjøre.
-“Etter google kom får jeg ikke jobbintervju engang, for nå googler de meg og ser jo tydelig at jeg er homofil. Alt jeg ønsker meg er en arbeidsgiver som godtar meg som jeg er. Som ser meg for alt jeh faktisk kan.” Forteller Hilde Lysbakken, som både kvalifisert og kyndig innen flere felt. Hun er en dyktig teknisk tegner og møbeltapetserer, som underveis har lært mye om hytter og kundebehandling, og har vært selvstendig næringsdrivende i 3 år.
-“Akkurat nå har jeg vikariat som dørvakt, og dagpenger fra Nav. Alt jeg ønsker er en jobb. Jeg vet jeg kan. Jeg er omgjengelig og opplever at kunder heller gjerne snakker med meg, siden jeg framstår like annerledes som de fleste innerst inne føler seg. Jeg har blitt en god selger, også, i tillegg til det jeg er utdannet til, og det jeg har praktisert i jobber før.”
Anse dette som er offentlig jobbsøknad. Vi ønsker at du deler den på dine sosiale medier. Kanskje kan det hende at den når frem til de rette hender. Det finnes perler blant skarpe skjell. Vi vet det er arbeidsgivere, sjefer og avdelingsledere der ute som er ute etter å berike arbeidplassen sin med det mangfold som må til for at arbeidsplassen skal fungere optimalt. Ønsker DU å gi Hilde en sjanse til å vise DEG at hun er å anse som en bortgjemt ekspert innen sine felt? Hun er pliktoppfyllende, klok og svært oppegående, og godtar du henne som hun er, vil du få alt ut av en slik ansettelse.
Er du interessert i et jobbintervju med verdens hyggeligste dame, som i tillegg er kvalifisert til svært mye? Gå inn på denne linken og send en melding inne på bloggens facebookside: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/
