Etter flere henvendelser om hvor det blir av de hyppige blogginnleggene fra forbipolene, titter vi innom her fra Lykketoppen for å fortelle ståa. (Hei tante Solfrid, I’m back) I dag har vi hatt herlig besøk av min kusine Hilde Marie, typen hennes Mathias, og lille søte Krister. Dette er folkens som er trivelige å prate med. Det spesielle ved dette paret, er måten de takler ansvar på, tidlig i livet. Hilde Marie er tidenes flinkeste unge mamma, og har taklet alt på strak arm. Nå er heldigvis Mathias inn i bildet, som verdens snilleste kjærest for Hilde, og en god stefar for en fornøyd liten gutt. Hilde Marie og jeg har alltid hatt et sterkt bånd mellom oss. Jeg passet henne da hun var lita baby, og de andre jobbet i åkeren på onkel’s gård på Ytterøya. Mine søskenbarn er oppdratt så sunt som overhodet mulig, og mange av disse verdiene kommer nå til nytte i morsrollen. I tidenes varmeste mammahjerte. Det er aldri kjedelig å møte denne lille familien. Jeg har ofte undret på hvordan det er mulig at ungdommer som disse kan være så mye mer voksne og kloke enn for eksempel mange 50 åringer.
Nabogutten Anthony var også innom i dag, og vi spiste kake og pizza. Anthony’s storebror og en kompis av ham var også innom og tok seg tid til et kakestykke da de hentet Anthony.
Dette vil si at i dag har vi hatt besøk av flere ungdommer omkring 20 år. De er bare herlige. Så smarte og opplyste.
Hva er det med meg og folk? Jeg kjenner så mange av dem, og blir så innmari glad i de. Akkurat som de er. I går kveld hadde jeg besøk av en annen dame jeg kjenner, og vi skravlet i timesvis, til natta banket på og vi måtte splitte opp for å skaffe oss litt søvn. Jeg bare digger folk. Så lenge de er greie, selvfølgelig, men de aller fleste er jo det.
Derfor er det, skjønner dere, at det er lite med blogging herfra for tiden. Vi er veldig sosiale, og det er ikke alltid vi har tid til å knipse bilder. Dessuten tror jeg ikke det er like interessant for dere å lese om alt vi gjør i hverdagen, eller se bildene våre. Som rotet på bordet på bildet under her, for eksempel. Nei altså, dere skal slippe. Jeg er jo ikke noen kjendis. Derfor foretrekker jeg å vente til jeg har tid til å skrive om noe mer interessant enn vår virre varre hverdag her i Stjørdal.
Ellers skjer det veldig mye i livet mitt for tiden som et skikkelig positivt. Ikke bare har jeg gleden av å være friskmeldt fra bipolare symptomer på 7. året, men jeg er omgitt av spennende prosjekter, interessante mennesker, og store forandringer til det bedre i hverdagen. Selv om oppdateringene har vært sjeldnere her fra bloggen, skriver jeg innen andre prosjekter. Og jeg kjenner meg selv; plutselig ramler det ut av meg 2 til 3 innlegg om dagen igjen. Det handler om prioritering av tid, og sortering av hva som er viktig å publisere, og hva som aldri ser dagens lys.
Som dere kan se på bildet under, er der noen ganger viktigere å gjøre husarbeid enn å klø tilbake på skrivekløa. Sånn har vi det nesten daglig her oppe, for vi synes det er mer kvalitet over det å ha så mye besøk av store og små, enn å til enhver tid ha det plettfritt Vi leker og roter, og jeg vasker og rydder med glede. Fordi vi elsker folk. Vi bare elsker folk.
