Vi ser dollartegnet lyse over bloggtoppen, og plutselig handler kjærlighet om penger. Følelser vurderes ut fra om mannen åpner lommeboka si og casher ut for mat? Mat er lik kjærlighet? Money means honey? No way. Dette er mitt svar på blogger Anne Brith’s innlegg http://annebrith.blogg.no/1504265777_hvem_skal_betale_p_daten.html .

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg er innbarka singel, og kan godt bo alene til jeg dauer. Men jeg er alltid åpen for en date, og for muligheten til å forelske meg igjen. Ja visst. Og da er det ikke pengene hans jeg kommer til å digge. Størrelsen på lommeboka hans er ikke det som sier noe om innholdet i hjertet hans, Anne brith. Og det nedi buksa hans er det hånden hans som visstnok sier noe om. Javisst er det sjarmis med en mann som hjertelig spanderer, men hvorfor avromantisere temaet date med å sette slikt grådig fokus på det? Hva føler de mannfolka nå, som ikke har råd til å kjøpe seg slik golden “love”? 

Her er drømmedaten min: Han er blakk i lommeboka si i to dager til før payday, og har ikke råd til å kjøpe kaffe for 50 kr engang. Likevel haster det for ham å dra på date med meg, ja han vil ikke vente, så han inviterer meg til piknik på en fin måte. Så hiver han noe pulverkaffe i og hot water i en termos, pakker ned kopper, piknikpledd og et par frukt, før han plukker noen bær i skauen. Så går han ned til stranda og plukker hvite stener. Dit kan jeg komme.

Vi kan sitte der, på stranda, og drikke pulverkaffe. Han kan gi meg noen stener, frukt og bær, og jeg kan bli så glad at jeg får tårer i øynene. Ja det kan bli veldig romantisk på første date uten naziregler, pengespørsmål og pekefinger. Den fingeren kan brukes til så mye annet, vet du, enn å fortelle mannen hva han skal og ikke skal gjøre med den lommeboka si. Jeg tror det er helt andre greier han heller vil du skal beordre ham til etter et par dater, enn money honey. Blunkesmiley 

La oss dra fram noe annet enn den spanderende mannen fra old days. La oss snakke kjærlighetsbrev heller, og unngå å sette slik hensynsløs fokus på penger i forhold til kjærlighet. Det er alt det en mann gjør med hjertet sitt som sjarmerer; ikke hvor ofte og hvor bredt han kan åpne lommeboka si. Hvorfor ikke heller snakke om kjærlighetsbrev? Det er til og med rimeligere enn den kaffen din, som du mener “alle har råd til, siden den koster 50 kr.”  En kynisk psykopatisk anlagt mann kan lett spandere på deg. Men han gidder ikke plukke stener og bær til deg, og ordne piknikk til deg, med klemmer og varme ord. Slik sett får du aldri i løpet av disse tre datene dine sortert klinten fra hveten.

Jeg er generelt glad i folk, og ønsker å holde penger utenfor min glede over å møte mennesker. Det gjelder både venner og evt kjærester.

Ja, jeg blir så alfor glad i folk. Måten de snakker på. Det at hun ene kan sitte lenge og prate med meg, mens hun andre setter pris på at jeg ringer bare for å skravle og lytte. Han som minner meg på at jeg tok meg av ham en gang i tiden da han hadde noia på byen. Måten han sier det på. Folk altså. Jeg er så glad i dem. Jeg greier ikke å se de negative trekkene, men searcher dønn etter det positive. Jeg finner skinnende øyne, vakre toner i stemmene og rike erfaringer. Og det beste er hvordan de unngår sladder, men forteller om seg selv heller. Noen ganger må jeg nesten grine av glede over alt det gode jeg ser i folk. Og at de lar meg være i fred som jeg er, mens de viser meg alle sine herlige sider. Det er mer enn jeg kan forvente av livet, å få kjenne alle disse menneskene. Men pengene deres? …har ingenting med min kjærlighet til dem å gjøre.

Og så skal du komme her og sette prislapp på relasjoner, Anne Brith? Innimellom i innlegget ditt frisetter du deg selv ved å påpeke at “du gjerne går en tur” på date, men det er jo bare for å formilde dine egne omstendigheter. I virkeligheten har du satt igang en diskusjon så bred og omfattende, at jeg som kvinne nesten må rekke ut en hånd til landets menn, og minne dem på at rikdommen i hjertene deres aldri kan måle seg i kroner og dollartegn. De kan vise meg at de bryr seg på uttallige måter som er GRATIS, hvilket er nettopp det denne sakens kjerne burde bestå av. Ikke sett spotlight på den dyre restauranten. Kast heller lys over den gåturen, allerede til å begynne med, og snakk om kjærlighetsbrev, selvplukkede blomster, stener og bær.

Ingen av mine ekser var særlig rike. Det var selve væremåten som sjarmerte meg; hos dem alle. De kunne gjøre ting for å gjøre meg glad. Jeg fikk kjærlighetsbrev og ting de laget. Men klemmene, komplimentene og kyssene var de største gavene. Problemet var ikke dem og de manglende restaurantbesøkene, men om jeg i det hele tatt hadde evnen til å ta imot kjærlighet. På noen steder i livet kan man ha for lav selvtillit til å fatte at noen elsker en, og da begynner man å lete etter bevis på nettopp det. Som for eksempel at en mann ikke betaler i en restaurant. 

Selvtillit nok til å godta en mann’s kjærlighetssignaler, bør man ha før man begir seg ut på en slik reise sammen med et annet menneske. Har du det, Anne Brith? Har du selvtillit nok til å ta imot klemmen, omfavne kysset, og spandere en kaffe på ham?