Til alle som virkelig faktisk skal lese dette. Vennligst også les dette: http://m.forbipolene.blogg.no/1504114842_da_lille_morfine_blogget_fra_oppvkningsavdelingen_128552.html
Det er lenge siden jeg har følt meg så alene som dette. Faktisk troďde jeg ikke at jeg var ensom. Jeg trodde at vennene mine ville stille opp for meg, dersom jeg behøvde det. Slik jeg er der for dem tilbake. Så jeg spurte mange, sidenlegene ville jeg skulle ha noen hos meg etter narkosen i dag. For en gangs skyld spurte jeg om noe. Om noen kunne stille opp, slik jeg ville gjort for dem. Jeg ville sluppet alt jeg hadde i hendene. Men de av vennene mine som ville vært for meg nå, bor for langt unna.
Nå ligger jeg her på sykehuset og får ikke dra hjem. For siden jeg er hun som ingen vil være sammen med og ta vare på etter narkosen, vil de ikke slippe meg, i tilfelle jeg bare sovner på toget, eller får noen reaksjoner utover kvelden “Har du virkelig ingen som kan være der for deg utover dagen da?” Spør sykepleieren.
Nei jeg har visst ikke det.
Jeg spurte jo. Men hun ene prioriterer å rydde og ville være hjemme, det er visst viktigere enn min sikkerhet. Hun andre later stille som om hun ikke har sett eller hørt noe spørsmål fra min side, og hun tredje synes bare jeg er god å ha når hun selv trenger en skulder å grine på. For jeg bryr meg. Hvorfor er det så få som bryr seg tilbake? En melding, iallefall, med en beskjed om at man bryr seg, og at man gjerne skulle stilt opp. Men nei. Det koster visst for mye.
Begge barna må være hos pappan sin i natt, siden ingen av “vennene” mine ville stille opp.
Dette var en wake up call. Nå er det slutt på å stille opp for alle og enhver. De lar deg alle i stikken når det gjelder, uansett, så hvorfor gidde å bry seg? Fra nå av vil jeg kreve en viss balanse før jeg gidder å bruke energi bry meg. For den såkalte regelen om å være mot andre slik du vil andre skal være mot deg, funker ikke tydeligvis.
Egoisme er en fin ting til de selv behøver noe. Men da kommer jeg til å være opptatt med de virkelig ekte vennene jeg har. De jeg kan telle på to hender. De som hadde gode grunner da jeg trengte dem som mest.
Jeg kommer til å være for opptatt for den forbanna bursdagsfesten din. Jeg kommer ikke til å slippe deg gratis inn på ditt og spandere datt, og jeg vil heller se en god film enn å prioritere deg.
Noen ganger trenger man å ligge på et sykehus og grine før man innser hvem sine ekte venner er. Hvem omgangskrets og nettverk består av. Jeg savner dere Solfrid, Marie, June og Christine, for dere vet hva et ekte vennskap er. Dere bare bor for langt unna.
Nå skal jeg gjøre mitt for å overbevise leger og sykepleiere om at jeg greier meg alene, så jeg kan reise hjem Jeg gjorde jo det før; greide meg utmerket alene. Jeg greide å skrive dette, da er jeg iallefall våken nok. Men den virkelige oppvåkningen var at nå skal jeg slutte å stille opp for de som bare utnytter meg. De som ikke fortjener mitt vennskap!
