Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Han ser på henne. Hva skal han si, der han står ovenfor noe usynlig som han ikke greier å se samme hvor mye han kniper med øynene? Sa hun nettopp at hun er uføretrygda? Men hun hverken halter, sitter i rullestol eller ser videre syk ut. Det blir stille. Skal han spørre? Hvordan endte hun der? Der nede. På nederste trinn? Det blir mye mer stille enn stille det var, og han mumler noe som skal være høflig. Han visste ikke at han stammet; men nå gjør han det. Stotrer, stammer og snubler seg videre inn i sin trygge hverdag. Hun går hjem og gjemmer seg under dyna si. Som vanlig. For henne er tårene både fysisk tilstedeværende, og tåkebeleggende. 

I tankene mine stod jeg noen ganger høyt oppe i en unaturlig høy skyskraper. Det regnet hele tiden, men jeg visste høyt der oppe under skyene, at jeg aldri kom til å hoppe. Det var en stund svært skremmende hvordan alle tankene mine havnet i grenseland omkring dette med å bare gi opp. Hva skulle jeg, som ikke jobbet for pengene, gjøre her i verden som klump på foten? Som en stor tabu, hele meg. Jeg prøvde å leve med skammen. En etter en ga de opp for evig og alltid rundt meg. Kanskje bar de på de samme tankene? Jeg tok farvel med venn etter venn, og psykiatrisk avdeling var mitt hjem nummer to.

Dag etter dag våknet jeg til en dyne. Intet mer enn en dyne som jeg kunne gjemme meg under. Dynen vokste og jeg krympet mens klumpen i magen grodde seg uovervinnelig. Utenfor vinduet gikk morgenfolket på jobb. Samvittigheten tok kvelertak, for det var vel ingen mening i at jeg sto opp til denne dagen heller. Jeg turde nesten ikke å uttale ordet “uføretrygdet”. Det ble med grøtete stemme, siden jeg forlengst hadde sunket ned i kvikksand made of shame. Det var såvidt jeg fikk meg til å si det nede i sanden: Uf. Ufø. Re. Tr. Uføretrygdet. 

Det verste i hele verden var hvis folk spurte det vanlige spørsmålet “hva driver du med for tiden da? Hva skulle jeg si? At jeg drev med snylting? At jeg visste jeg kunne lukte stanken av avsky dersom jeg sa sanneten? At jeg følte jeg kunne bidratt så mye mer, men at jeg ikke så noen inngangsport til verden gjennom skyene? At jeg hadde fullført et år på videregående som 25åring, og oppnådd 5ere og 6ere i matematikk, gym og naturfag, men at jeg ikke hadde struktur og mot til å fortsette året etterpå? At jeg nettopp hadde gjemt unna honnørkortet på toget, fordi konduktøren var en gammel skolekjenning? Jeg betalte fullpris den dagen, for det ble så pinlig når det ble honnør-stille. Ja, jeg kjeftet på meg selv etterpå over å ha feiga ut. Jeg visste jo innerst inne at det var meg selv jeg burde sette øverst i mitt eget liv, ikke random folks.

Jeg lengtet etter å kunne jobbe. Men. Ingen cv, ingen stolthet, ingen utdanning, ingen meg. Jeg skammet meg så inderlig. Og det verste er at jeg fortsatt skammer meg, selv om jeg vil deale med det. Forskjellen er at jeg var mer flau over meg selv før. Nå, flere år og litt jobberfaring senere, har jeg mye å stå opp til om morgenen. Toåringen skal i barnehagen, huset skal holdes i orden og det skal skrives. Jeg har ikke ord for hvor takknemlig jeg er for alt dette. Jeg folder hendene og takker hver eneste kveld.

Men veien hit var bratt og vanskelig.

Det er ikke lurt å sitte på nederste trinn i samfunnets rangstige når det regner. Da får du den nedre flommen i tillegg. Det er dessuten ikke der en stolt tøffing hører hjemme. Likevel fortsetter jeg å trekke hodet ned mellom skuldrene tvert jeg sier sannheten til folk. 

Jeg er ufør. 

Fordi jeg har en diagnose.

Som jeg er frisk av.

Men som er kronisk. 

Såeh.

Kremt.

Snakkomværetgitt.

Hvis jeg skriver det her inne på bloggen et par ganger så kanskje skammen forsvinner? Men hvis jeg sier til folk at jeg er en skribent og en blogger, kanskje jeg da slipper å si at i bunn og grunn er uføretrygdet? Hvis jeg bare kunne slutte å skamme meg, da ville det ikke gjøre så vondt i magen min når de såkalt vellykkede folka snakker om yrkene sine og jeg er skattesnyltefanten i rommet, tut tut. 

Hvis jeg bare er sann mot meg selv, hva teller da? Når jeg er av det slaget som ellers ikke bryr meg en døyt om hva folk mener om meg, hvorfor skal jeg bruke min energi på å vike med blikket når jeg møter kjentfolk og vi snakker om hverdagen og hva vi gjør? Jeg vil ikke kjenne fordomsfulle folk uansett, så hva betyr det egentlig hva de tenker, synser og mener, i det jeg setter øynene mine i dem, ser dem rett inn i blikket deres; og svarer: “Hva jeg driver med for tiden? Vel. Jeg er uføretrygdet pgr av en kronisk sykdom, og da får jeg utnytte tiden til å drive med min store interesse som jeg aldri rakk å utdanne meg innen: skriving. Enn du? Driver med du a?”

Det er kanskje på tide med egenaksept. Sånn ble det. Jeg kan alltids prøve å bidra litt likevel. Rundt meg jager folk etter status, berømmelse og noe de kan være stolte av. Noen jobber er ikke akseptable som ren status i selve hiearkiet, mens andre yrker er til å bukke, skrape og neie ovenfor. Alt de ønsker å oppnå, har de egentlig ikke tid til, for ingen av oss vet egentlig når alt kommer til å ende på sekundet.

Vi glemmer noe viktig. Vi kom hit uten noe som helst. Da pappa så meg første gang, elsket han meg akkurat som jeg var. Akkurat den datoen døde han, 31 år senere. På bursdagen min det året var det tid for farvel med mitt aller største forbilde, nemlig den snille og omtenksomme pappan min. Selvfølgelig elsker han meg fortsatt, from over the rainbow. Akkurat som jeg er. Det er ikke penger, biler, båter og luksushus jeg skal bringe med meg over på den andre siden den dagen jeg møter ham igjen. Det er sjela mi jeg tar med meg. Og kun den.

Jeg skal prøve å forsøke, å slutte å skamme meg over mitt stempel ufør. Fra et sted over regnbuen skal jeg hente kjærlighet nok til å overbevise meg selv om at jeg er god nok som jeg er.

Du tenker sikkert at det er tull å skamme seg over uføretrygd. Kan du slutte å føle sult bare ved å knipse med fingrene og bestemme deg for det? Nei, du må nok spise noe for å bli mett. Kunne jeg slutte å føle at jeg ikke tilhørte her på jorda, mens alle andre enn jeg hastet til jobb om morgenen? Nei så enkelt var det ikke. Jeg måtte gjøre noe med det. Prøve å jobbe litt i tillegg. Om det så “bare” var som vikar i barnehage og innen renhold, var det stort nok for sjela mi å bevise for mitt sultne hue at jeg tross alt duger til noe. Jeg måtte ta alle kreftene mine i bruk, og bli frisk og sterk. Ta vare på barna mine. Skrive. Være sosial. Jobbe med meg selv.

Noen spiser ditt, andre spiser datt. Jeg spiser noe annet. Min sultne mage behøvde en annen type næring enn den tradisjonelle arbeidsdagen. Det måtte annen type jobbing til for å i det hele tatt bli rustet til å møte verden som outsider. Visst søren har jeg betalt, og jobbet i livet. Jeg har klamret meg fast, og kjempet meg frisk. Og har du klart å komme dit at du lever frisk med en alvorlig sykdom som bipolar; da har du allerede både kommet langt, og gjort one hell of a job! Hvis noen ser ned på meg, ser de bare ned på et speilbilde i en innsjø. For jeg sitter her oppe og er stolt over meg selv, og jeg kan også se mitt eget speilbilde der nede. Jeg er stolt av henne! Hit opp har jeg klatret på egen hånd yeah! Ufør eller ei, jeg er like mye verdt som deg.