Nå er det min tur. God damned, neste onsdag blir det narkose på meg, og jeg gruer meg like sinnsykt som bipolar jeg er. Detvilsi; jeg gleder meg til å våkne opp som en ny og bedre utgave av meg selv.
Da min eldste sønn var 3 år, skulle han kalle meg noe stygt. Han sa: “Mamma din voksesmert!’ Nå sier jeg det styggeste jeg kan komme på: “Sinnarynke som jeg gruer meg!” Magefettet mitt ekke så vakkert, det heller, men sinnarynka mi er sintest.
Altså. Det hele begynte for et år siden med en tannlege som mente at den tannlegeskrekken min ikke kunne være så ille vel? Dette skulle vi greie sammen, hva? Men etter to tannlegetimer, musikk på ørene mine, lystgass som ikke funka, jeg som hata lyden av borreborr, skrekkstiv kropp, og jeg som syntes jeg greide det, men hata det, sa hun plutselig: “Veit du ka. Æ trur vi legg dæ i narkose!’
Med mine miflertidige fyllinger ruslet jeg ut i frihet, og aksepterte det faktum at jeg ble for mye for tannlegen rett og slett. Med alle mine ledninger, telefonholding for å styre spotify, avstivet kropp og et lystgassdrama som ihvertfall ikke hørte hjemme hverken i en fødestue eller ho tannlegen, ga hun opp. Hehe. Hehe. Det er til å både grine og le av. Brev med innkalling skulle komme i posten.
Et halvt år senere var de midlertidige fyllingene på vei til å synge på siste verset, og jeg var på vei til å endelig fylle ut skjemaet sykehuset hadde sendt meg. Så sendte jeg det inn, altfor sent, og skyldte på at jeg jo ikke aner hva jeg veier lenger, uten badevekt etter ni måneder med lavkarbo.
Nå er det ingen vei tilbake. Jeg skal til pers neste uke. Hysterihelene får selvfølgelig for seg at hun faller under et par statistikkprosenter som ikke overlever risikoen rundt en narkose. Selv om jeg har vært i narkose mange ganger før.
Så nå skal jeg snu det hele til et positivt glis: neste uke får jeg et par sekunder med susete megalykke, før jeg våkner til en ny kjeft! Yeah!