Kjære du som ikke har fått barn; altså du som ikke har unger å oppdra selv. Du kommer først til å himle med øynene og dømme meg. Men les videre, then read it all. Kanskje lærer du hvorfor du skal slutte å tro du kan belære de sure foreldrene i butikken som prøver å hanskes illsinte små sinnatagger. Eller hvorfor du skal respektere at mange foreldre innimellom gir etter der de ellers sier nei. Dra til deg det himlende blikket ditt, og les.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

La meg starte med vår egen kveld her og nå: Ja. Jeg vet. Han skal sove i sin egen seng, og så fikk han sove i mammasenga tvert han spurte med den tynne søte stemmen sin. Herregud hælle dussan sussan bassen miiin, å så fiiin. Hvor er den lillefingeren din? Der ja. Der kan du ha meg lille venn. Akkurat der, rundt den bittelille lillefingeren din, får jeg plass når du krymper meg med den magiske eventyrdrikken ditt fra wonderland. Selv om det var bare funlight saft blandet med dine blå øyne, så yeah whatever, det funka.

Å så du vil opp og leke litt? Tja, why not. I fem minutter så, vi er jo så tidlig ute i kveld. Og du har vært hos pappa hele helgen. Kan det hende du savner tid med mamman din?

-“Æ tøøst. Æ kaldt vann?” Ntååå men jeg vet jo at du ikke er tørst, kan du skjønne. Du bare manipulerer dønn for å få noen våkenminutter ekstra etter den pekebokstunda der du greide å finne en ørliten sommerfugl og greier. Fikk skryt og greier. Stolt og greier. 

Så jeg løper ned og henter litt vann. Etter en stund ligger du der i mammasenga og piper: “Mamma gå ned. Æ sove alene!” 

Jeg går ned, og etter 30 sekunder hører jeg tasseføttene dine der oppe. Døra går opp og du flirer deg ned trappa. “Hæhhæ! Mamma!”

Sorry, jeg lar deg ødelegge alle rutinene i kveld, men jeg bare greier ikke annet enn å le med deg. Det søte lille ansiktet ditt. Gleden i smilet ditt over å få noen minutter med hu mor nedi stuggu.

Jeg er en lillefingermamma i kveld, og du har krympa meg og limt meg fast til den bittelillefingeren din med superlim. 

Når du sier jeg skal sette meg på den prompeputa di, ja så gjør jeg det, mens du danser rolig til The voice på TV’n, og jeg spiser lowcarbboller med smør på. For du har stjålet all osten min og spist den opp i den nette lille magen din. 

Jeg foreslår at du går og legger deg, så kommer mamma etter, og det tar ca et og et halvt sekund fra du kommer deg opp trappen før du roper:”Mamma åååm!” 

Du vil ligge i skje så jeg får riktig passa på deg akkurat slik mammahjertet mitt vil. Holde rundt lille deg og stryke deg på panna. Rett før du sovner sier du: “Æ ælke dæ mamma!” Jeg blir mer glad enn ord kan forklare, og sier: “Ntåå æ ælske dæ å vænnen!” 

Før jeg går ned i stua legger jeg en ekstra dyne bak ryggen din så du ikke faller ned av senga. “For gid, det er så farlig om du faller ned fra senga, hilsen helikoptermamma som vifter unna alle farer med helikoptervingene sine.”

Åh, som jeg preika da jeg som førstegangsgravid strutta rundt og trodde jeg hadde peiling på dette med å være forelder, mens jeg inni meg kritiserte foreldre rundt meg over en lav sko. Kunne det virkelig være så forbanna vanskelig å beholde humøret på tipptopp kontinuerlig ovenfor ungen sin da?

Alle disse vonde hvinestemmene jeg hørte i butikker og på kaféer, herregud snakk nå lavt og pedagogisk riktig til ungen din da menneske. Og nei betyr nei. I seng betyr i seng. Dessuten skulle jeg ikke si så mye nei til barnet mitt jeg nei. Det var et negativt ladet ord det så. Og aaaldri i livet om jeg skulle si “vær forsiktig!” Nei, jeg skulle si nøyaktig det jeg ville ungen min skulle gjøre, heller. Bedrevitende enn ekspertene selv (foreldrene, that is), skulle jeg i stedet si: “Lille venn, gå lenger hit du heller” eller “Jeg vil at du heller skal gjøre sånn jeg vennen!”

Jeg river meg i håret bare jeg skriver om mine uvitenhetsbaserte teorier som aldri i verden ville fungert i praksis. Nei er et av de viktigste ordene vi kan lære barn. Og forsiktige må de også lære seg å være.

Kjære du som ikke har barn. Jeg var sånn som deg. Jeg hadde så mange forestilninger om hvordan det var å være forelder, men innså ikke at jeg enda ikke hadde lært noe som helst om hvordan det er å faktisk være forelder. Det å elske noen så ufattelig høyt, at det er enormt grenseløst å forholde seg til. Jeg trodde sinte foreldre var ustabile vesener som kanskje behøvde proff hjelp. Og sliten? Nåh, så slitne kunne de vel ikke være? Greia var at dette hadde jeg null peil på. Det å være sliten som ansvarlig voksen forelder, er noe heeeelt annet enn å være sliten av å ta vare på seg selv, aerobictimen sin og jobben sin. Jeg trodde de var svake mennesker, de foreldrene som ga etter og sa ja, der de ellers sa nei, og sådan brøt mønster. 

Nå har jeg lært så mye mer enn den følelsesladde delen ved å være mamma. Nemlig at det å innimellom si ja til et lite barn, styrker selvfølelsen til ungen i det barnet går inn og ut av ulike faser av selvstendighetsutviklingen. Hvis en treåring aldri får ha rett i noe som helst, gir det ikke den selvtilliten som skal til for å føle trygghet i seg selv som et famlende, lite, voksende menneske.

Jeg vet godt hva jeg gjør i det jeg innimellom lar meg lime fast til en liten barnefinger, slik at snart treåringen min noen ganger får ha meg rundt lillefingern sin. Forskjellen på fri oppdragelse og min lillefingerkarusell, er at jeg står bak spaken. Jeg bestemmer når han får bestemme litt. Dette er gutten som legger leker tilbake i butikkhyllene og sier: “Kanse shøp senar mamma. Ikke no.” Dette er gutten som gjerne er med på lange togturer og restauranter, og som er meget flink til å høre etter, også når han skal sove. Det er bare det at vi foreldre kan dette med individuell tilpasning. Han hadde vært hos pappan sin i helgen, og sådan et markeringsbehov i hjemmet, samt at han ville være mest mulig sammen med mamman sin. Da må jeg som mor vise at jeg er der, og la ham få litt albuerom. Han liker ikke stemningen en sur mamma gir, så jeg kan bare fortelle ham at nå kjenner mamma at sintestemmen kommer, så hører han etter. 

Men noen ganger må han få litt frie tøyler. Og det, kjære du som ikke har barn, er det jeg som vet best. Om man adopterer et barn, får surrogathjelp, blir steforeldrer, eller går gjennom et svangerskap; er det det samme: det er nødvendig å ha prøvd å være forelder i minst et år for å forstå hvordan det faktisk er å være far eller mor. Hun sinnamamman jeg så på toget i sommer var svært negativ til barna sine. Da kan det faktisk hende at hun er verdens beste, men mest slitne mamma, og kanskje hadde hun pms? Hun mamman som stod og ropte til døtrene sine på 15 år (for hun ropte det: “Dåkk e fæmten år, så det dŕrrrrrriiiit æ tiii!!!”) på kaia i Oslo i sommer, hun kanske har diabetes, lavt blodsukker, og klikket hver gang hun ble livredd for at noe skulle skje barna sine? Hva vet vel jeg? Det eneste jeg vet, er at jeg ikke har peiling. DE har peiling, foreldrene selv.

Hvis du kjenner deg igjen, del gjerne.