Det vanskeligste med bipolar er ikke bipolar

 

Hvis jeg ser meg tilbake, ser jeg for det meste høye fjell. Motbakkene var tøffe, men slik er det ikke lenger. Som jeg har vært inne på før, har jeg vært frisk fra bipolar i 6 år nå. Jeg lever medisinert og med diagnosen i remisjon. Ikke beroligende midler, og ikke antidepressiva, men rent stemningsstabiliserende medisin som jeg behøver. Ekspertene sier at når en med bipolar er frisk og har diagnosen i remisjon, er en del av det hele å ha naturlige små svingninger slik som andre friske mennesker uten diagnoser også har. Men det er ikke alle som er enige med ekspertene. Enkelte er så påståelige og fast bestemt på å pirke på alt, at de innbiller seg at bare jeg har en dårlig dag, betyr det at jeg har en “bipolar svingning”. Slike folk er dyktige i å bruke det de anser som min svakhet mot meg, og prøve å mobbe meg med det gjennom lite vennlige meldinger. Men de glemmer en vesentlig ting; bipolar er ikke min svakhet. Det er min styrke. 

 

For det er ikke lenger diagnosen som er vanskelig å leve med. Det er enkelte mennesker omkring meg i hverdagen som er så innstilte på å straffe meg og bringe meg ned, at jeg har måttet kutte kontakt for godt. 

 

Det er godt mulig de anser sitt nærvær for selve varmen å være, men det er ikke slik jeg ser det. Jeg kunne for alt i verden ikke tenke meg å bli invitert inn i den kalde varmen der. Det er stor forskjell på en falskhet til ære for deres offerroller, og ekte gode folk som tar en bipolar faen som hun er i sin helhtet.

 

De kan brøle offentlig til meg i fylla si. De kan lyve om meg. De kan holde meg utenfor så mye de vil: jeg er ikke interessert. 

 

Kanskje har de ikke taklet overgangen fra en tid da de var vant til at jeg lå nede av meg selv, til en ny og frisk tid der jeg står oppreist stødig. Alt jeg gjorde ble fiasko før, og mitt hjem nr to var psyk avd.

Plutselig må de forholde seg til det stikk motsatte. En selvstendig og frisk meg som greier hverdagen og som beviser for omverden at jeg ikke er helt bak mål hva angår intelligens heller. En av dem var så ivrig på å tråkke på meg, at vedkommende støtt og stadig ville minne meg på at jeg har bipolar, og at alt hva ekspertene kaller naturlige, friske bølger, måtte være en såkalt “dårlig periode”. Ja, det er snakk om å bruke en diagnose mot en som tidligere virkelig slet med den. Jeg tenker jeg overlater vurderingene til ekspertene.

 

Jeg begynte å høre løgner om meg selv. Ganske grove løgner som kunne fått store konsekvenser for meg. I og med at denne personen egentlig skulle stått meg nær, måtte jeg ta et par telefonsamtaler til min omgangskrets for å forklare hva som egentlig var sannheten. 

 

Det aller viktigste for meg er at barna mine ikke preges av at enkelte i mitt tidligere nettverk ikke klarte å respektere meg som bipolar mor. Derfor har barna mine alltid hatt muligheten til å treffe folk de har blitt kjent med, selv om jeg har kuttet kontakt for å skjerme meg selv om min helse. Dette har vært viktig for meg, at hverdagen skal fortsette som før sett fra ungene sitt perspektiv. At ikke jeg skal stå i veien for relasjoner.

 

Det er provoserende for noen at der går bra med meg. Enkelte klarer ikke å respektere meg som voksen og frisk person. Derfor holder jeg meg unna dem. Jeg vet de ikke kommer til å forandre seg, så det er kroken på døra fra min side. Men mine barn har sine egne dører, og får ha kontakt med de dem er glad i. At voksne ikke går overens, skal aldri gå ut over mine søte små. Jeg tar ansvar for min diagnose, og kutter av de båndene som fikk meg til å føle meg mindreverdig, og lar båndene bestå mellom barna mine og dem. 

 

Jeg vokser meg inn i det friske livet med denne diagnosen, og blir sterkere. Grensene blir tydeligere, og jeg er i stand til å banke i bordet så det runger ut i kosmos med et vræl: nå er det nok! Kom ikke her og si at det å tråkke på noen som i alle de år har kravlet seg opp fra et psyk helvete, er ok. Som om de noensinne forstod, uansett. Hvis jeg ikke var bra nok for dem da jeg lå og kavet i ding dong gjørma, er ikke de bra nok for meg nå som jeg er king kong sterk og klar for livet.

 

Det er deilig å kun omgås de som vil deg vel, ikke sant? Har du noensinne prøvd det? Å tegne dine egne linjer. Skape ditt eget land, der bare de som viser deg vennlig respekt, kommer innafor. Blod eller vann, samme det. Det handler om å trives, diagnose eller ikke. Blodsugere er kun ute etter å framstille deg for andre på en negativ måte. Hvis de andre er dumme nok til å tro på det, stanser jeg dem ved grensa og kutter dem ut, de også. For, det vanskeligste med bipolar er ikke for meg bipolar. Det er de folka som misforstår og tror jeg er her for å bli tråkka på siden jeg har en diagnose. Det er så synd for dem, for jeg tråkker så hardt tilbake at grunnen kan riste under dem. Og da er det best at de kommer seg kjapt tilbake til kafébordet sitt for å sladreskravle videre.

 

Noen ganger har du valget: brenne i helvete, eller selv å være en satan. Det er et dansk uttrykk som tar det hele til spissen og setter det der. 

 

 

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg