Kontrasten i nyhetene er for stor til at jeg kan unngå å skrive om det. Kanskje er det fordi jeg ikke har fått sett nyheter på over ei uke. Jeg har vært uten antennesignaler i noen uker, og selv om vi de siste dagene har hatt ny dekoder; har jeg vært mamma. Alenemamma. Nå er rikdommen min hos pappan sin. Begge gogutta mine. Jeg kunne mista alt annet. Bare for Guds skyld ikke sønnene mine.
Jeg retter putene bak ryggen, og setter meg til med fjernkontrollen. Har akkurat spist løvbit med soppstuing, og drukket funlight saft attåt.
En mann fra Danmark ved navn Rasmus har laget en reportasje om mennesker på flukt gjennom ørkenen. Mot Europa. De menneskene har ikke noen TV. Ingen puter. Ingen fjernkontroll. Ingen funlight saft. Ingen kjøttmiddag. Og hvis de kommer seg til Europa, holder det å samle flasker. Da kan de sende tre kroner dagen til familien sin i hjemlandet sitt, og det holder for å forsørge de de reiste fra.
Etterhvert dukker en ny reportasje opp på skjermen, en reportasje som gjør meg så kvalm at jeg trykker bort hele nyhetssendingen. En norsk fyr står og gliser foran bilen sin, og forteller at han har brukt 9000 kroner på et bilskilt. For pokker: Et bilskilt med tre latterlige bokstaver, verdt omtrent ni år med forsørging av en familie i en helt annen del av verden. Skal jeg ta det skiltet seriøst? Seriøst irritert, blir jeg. Ingen kanal fortjener meg som seer ved å vise noe så luksusteit rett etter noe så alvorlig som mennesker som dør av, og flykter fra, fattigdom.
For selv om jeg på mange måter er enig med Listhaug i at de bør få hjelpen sin i hjemlandet sitt, fordi vi totalt sett har en økonomi som kommer til å falle hvis vi blir for mange her, har jeg et hjerte. Og jeg synes det er latterlig; sååå innmari respektløst, å peke på et bilskilt til 9000 kr når vi nettopp har sett sannheten: flere mennesker dør mens de flykter fra fattigdom og krig, både i havet og i ørkenen. Verden er syk. Jorda har ikke bare feber, men kreft. Og akkurat 9000 kroner kunne kurert en del av det, fremfor et nytt framtidig tilskudd til de fem svære søppeldyngene som daglig bygger seg opp i verdenshavene: et bilskilt. Ja, det er fem havdynger nå, ikke fire.
Det er så lenge siden jeg sluttet å ha lyst til å kjøpe meg ting. Så lenge siden jeg innså at jeg ikke ble lykkelig av å handle nytt stasj. Aldri har jeg vært opptatt av dyre ting, status og luksusfasade, så dette med å ikke leve som en snylter av en blindpassasjer her på kloden, faller meg naturlig. Og når jeg ser mennesker på flukt på TV’n vil jeg kunne se dem i øynenene hvis jeg møtte dem om en time i virkeligheten. I det nyheten glimter til med sannheten om tilstanden på kloden der jeg bor, føler jeg at jeg respekterer disse menneskene. Hver gang jeg rusler gjennom en gjenbruksbutikk og faktisk virkelig tenker meg om før jeg kjøper noe der også. Hver gang jeg ser på sminken min, som er veldig vedlig lite og sparsommelig, og som jeg sjeldent oppgraderer. Noen måneder dropper jeg å kjøpe nytt; men graver lipfinity med qtips, og bruker øyenskyggen selv om den er knust. Øyenkremen klippes i to, og brukes til siste klatt er oppbrukt. Hver gang jeg ser på alle bildene på veggene mine, malt av min pappa, føler jeg at dette hjemmet er personlig. Hvorfor handle nye bilder? Jeg skal ha disse maleriene resten av livet mitt. Alt av møbler har jeg skaffet brukt, unntatt TV’n; senga til Even (som han har arvet av storebror), gjestesenga og oppvaskmaskinen, som ble innkjøpt for lenge siden. Jeg er så stolt av meg selv, for jeg lever nøkternt, og føler meg kjemperik som får være mamma. Som i det hele tatt har et hjem. Som faktisk har over tre bukser. Som har mat. Rent vann å drikke hver bidige dag. Dusj. Badekar. Seng å sove i. Tenk at jeg kan kjøpe yndlingspåleggene til Even som er kaviar og skinkeost? Tenk at Mathias får pepperonipølse på brødskiva si? Vi er rike, føler jeg. Og jeg har ikke det problemet at jeg behøver å shoppe for å være lykkelig. Når jeg handler, har jeg skrevet liste over mange dager, og handler bevisst. Lykke har jeg i massevis fra før.
Jeg skal ikke sitte engstelig og trist på et lasteplan i ørkenen i natt. Jeg skal be min takkebønn som vanlig, men jeg skal ikke be om å ikke bli overfalt av en kriminell bande i ørkenen i natt. I natt er barna mine trygge. Vennene mine er trygge. Jeg er trygg, og alt jeg kan gjøre er å takke høyere makter; og gråte over en verden så urettferdig, at jeg nesten ikke kan tro det.
Flytte fokus. Jeg synes vi alle burde flytte fokus, fra det lokale bilskiltet til den globale nøden. Vi kan vel greie oss uten tulleluksus som personlige bilskilt, og heller tenke i andre og mer kollektive veibaner, hva? Den store fellespotten kunne blitt betydelig stor nok til å hjelpe de fattige i hjemlandet deres, dersom vi alle valgte bort bilskilt, godterier, potetgull, dyre lamper og andre jålerier. Bare ikke kom og prøv å imponer meg med dyre ting, når du kunne imponert meg med fruktbare idéer som kunne rettet en hel by i et uland.
Kjære Sophie Elise, takk for at du blogger om gjenbruksbutikker ala vintage. Please bruk din stemme mer omkring dette, du som når så mange.
Kjære andre toppbloggere: Verdenshavene er fulle av søppel, og mennesker flykter fra fattigdom og nød. Vi behøver ikke reklame om mer stæsj nå. Jeg synes vi behøver fokusendring. Veldedighet, gjenbruksbutikker og en smart håndtering av offentlig påvirkning. Ikke nye klær, og ikke mer make up, men renhet og ørlighet for moder jord.
