Dette er grunnene til at jeg er veldig glad akkurat nå!

 

 

Herreguuuud jeg holder det nesten ikke ut, å være så sabla GLAD og tilfreds. Det kiler i brystkassa, og alt er så klart og tydelig. Jeg funker perfekt på alle områder, og det er så deilig å være til.

 

Da vet jeg hva det er som skjer.

 

Dette slår aldri feil.

 

Det er to grunner til at jeg har det sånn. 

Nr en er høsten. Et eller annet i den grytidlige høstlufta endrer alt for meg, og gir meg en slags forelskafølelse. Tenk å være forelska og samtidig slippe å være forelska i noen? Jeg blir til en solstråle av den klinkende klare lufta, og alt fortoner seg spennende. Jeg blir kreativ, og rydder, sorterer, vasker og shiner rundt barna og meg. Er mer til stede i nuet. Det å spise fiskesuppe med lille Even i dag ble rene mindfullopplevelsen, og vi fniste og lo sammen. Jeg lo oppriktig av at vi slurpet, ohmygod.

 

Jeg bruker å glede meg hele resten av året til denne tiden. Alt har en ny start, og for meg er det alltid høsten. De nye, billige serviettene på bordet blir ekstra vakre. Stemmen til Even blir ekstra søt. Jeg får lyst til å dra til Oslo snart, for å rusle i løv og puste inn favirittbyen min. Får lyst til å gå turer med gode venner, og bare være til stede sammen med dem. Får lyst til å lese gode bøker til barna mine, og bare gjøre akkurat nettopp det. Bake ei kake? Yeah why not? Får lyst til å pynte meg, sminke meg og kle meg fint. Det kribler i magen som om noe spennende er i ferd med å skje. Aaah høstlufta er ironisk nok helt suveren for ei som ikke er så glad i vinteren. Men i år skal jeg prøve. Forsøke å bli venner med vinter’n, for Jokke; snart kommer den.

 

Årsak nr to slår heller aldri feil. Jeg har etter alle årene med diagnose bipolar 1, blitt flink til å gjennomskue de som bare er ute etter å psyke meg ned og ta fra med både selvtillit og humør. Men jeg kan være altfor tålmodig med dem, og gi dem for mange sjanser. Med slike negative kritikere av noen energityver i livet mitt uten å sette klare grenser, blir lufta rundt meg seig, for å illustrere det sånn. Jeg blir treg og halvblind. Noe skjer jo med psyken når du hele tiden får høre at det du gjør er feil. At du bør gjøre det annerledes. Pirking. Hakking. Kall det hva du vil, det ekke bra. 

 

Så. En dag. Får jeg nok. Jeg tar mot til meg og begynner å luke ugress. Ugress svarer med å snegle meg til med søl. Så blir jeg sint, og luker bort alt av unødigheter i bedet mitt. 

Plutselig kan jeg puste fritt. Jeg er kvitt dem. Kanskje det er én energityv. Kanskje to. Jeg kutter ut dem for godt, og gråter en skvett over de reaksjonene slikt ugress kan få over å bli luket ut. På mange måter dør de for meg. Jeg skal jo ikke ha kontakt med dem lenger. Men sorgen varer kun i en time, siden de ikke er bra for meg anyway. For vipps kan jeg se alt så mye klarere. Ingen irriterer meg lenger, og jeg får selvtillit og energi til å gjøre alt jeg lenge skulle gjort. Både i huset og ellers i livet. Ingen holder meg nede med støtende kommentarer, og jeg er ikke bare fri, men fri fri fri! 

 

Flua i stua får leve. Den plager meg ikke i nærheten av så mye som ugresset plaget meg over tid. 

 

Ofte kan det være slik at man har barn som har blitt glad i dem man har kuttet kontakten med. Da er det viktig å la barna fortsette å holde kontakten. Slik har jeg alltid tenkt. At det fint går an å kutte kontakt og brenne broer, uten at barna behøver å merke det. Man kan kle på dem, ha dem klare og la vedkommende hente dem på trappa. Man er da voksne, og velger selvfølgelig å være høflige i en slik situasjon. Det tar et minutt, og betyr ikke at man skal ha mer kontakt enn det. Jeg ser det kan se ut som om jeg skriver om barnefar nå; men det gjør jeg ikke altså. Den flinke snille pappan til barna mine kommer ofte inn på en kopp kaffe i hentesituasjoner, og det hender vi snakkes på telefon omkring barna. Han er en av de sterkeste plantene i mitt blomsterbed. Han er tross alt far til mine barn.

 

Jeg er så innmari glad jeg har tatt de valgene jeg har tatt i det siste, for nå går jeg en latterkrampe av en høst i møte. Når jeg tenker meg om har jeg hatt mindre slike latterkramper i det siste. Noen har gjort stor innsats for å bringe meg ned. Du vet, slike du ikke bør takke ja til hvis de tilbyr deg tjenester eller lån. Det var nemlig ikke hverken tjenester eller lån, men slikt som vil bli brukt imot deg for alt det er verdt hvis du skulle finne på å sette ned foten. Noen trodde de hadde kjøpt deg, hva? Pay back, og kvitt deg med ugresset. Let them talk. You can allways just WALK 😉

 

Even kommer inn for kvelden. Jeg spiller musikk i stua, og har tent telys her og der. Han gråter litt, for han falt på asfalten utenfor. Akkurat i det Åge’s Lys og varme fyller stua, tar jeg Even opp og danser rundt med gutten i armene. På ei hylle under et maleri min far malte en gang i tiden, står et bilde av pappa. Jeg vugger Even i armene og peker på bildet:”Se der er morfar. Der hadde han fått fisk. Morfar er glad i deg.” Vi fikk spilt Lys og varme i begravelsen, så med ett fikk jeg et moment. De må være her med oss, både pappa, farmor, farfar og alle de andre. Håper de ser hvor godt vi har der her nå. Even begynte å le av dansingen vår på stuegulvet. En barnelatter jeg setter så umåtelig stor pris på 💛

 

Enn du, kjære bloggleser? Hvordan har du det nå? Hva har DU å være takknemlig for?

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg