Han klamrer seg inntil kinnet mitt mens han holder fast armen min. Han har vært hos pappan sin i noen dager nå, så han har visst savnet meg like mye som jeg har savna ham. Jeg hvisker: “Æ e så gla i dæ Even!” 

Han svarer: “Esså gja i dæ mamma!”

Jeg hvisker videre: “Du og Mathias e grunnen te at æ smile så mye, og dåkk gjør mæ så glad!”

 

Han smiler i munnvikene sine, før han sovner. Jeg kjenner gledestårene presser på, og det sprenger i brystet: jeg er lykkelig. Man kan ikke bli gladere enn dette. Got the power, fordi jeg får være mamma. (Teksten fortsetter under rimet)

 

 

Drømmeland”s lille liten

 

Jeg hadde aldri peiling, lille vennen min,

på ekte kjærlighet så stor og fin.

Jeg hviska deg i øret før du sovna i sta’,

hvorfor jeg er så glad.

Du og bror din

gjør dagen min så vakker og fin.

Hva var livet uten dere to,

uten to par føtter i små sko?

Hvordan klarte jeg å se lyst på livet

Uten lego i stua og latter i sivet?

 

Drømmeland’s lille liten,

nå er du trøtt, nå er du sliten

Du ligger her i mammasenga,

og drømmer vel om blomsterenga.

Jeg, jeg har fått mine drømmer oppfylt

Alle som en, glinsende forgyldt.

For jeg får være mamman din;

kjenne kjærligheten i magen min…

Og jeg får være mor

til din storebror…

Det får jeg;

følge deres vei.

Hva mer kan man drømme om

enn morgendagen som kom,

med måne, sol og blå himmelglans?

Øyeblikket man ga livet en ekte sjans.

Å være mamma får meg til å gråte av glede.

 

Jeg lover å alltid være til stede.

Drevet av kraften i hjerteslagene

lover jeg bort alle dagene

til to små skjønne gutter jeg elsker høyt

mens jeg ber om at livet blir langt og drøyt.

Drømmelands lille liten

sov nå søtt, du var så sliten.

Når du våkner er jeg her fortsatt.

God natt, min skatt. God natt.

 

Mathias reiser på feire med pappan sin i morgen, og selv om jeg savner ham, vet jeg at han har det fantastisk bra. Han er i de beste hender. Tenk for en gave: gutta mine har en pappa som elsker dem like høyt som jeg gjør. En pappa som gjør alt for dem, han også. Det kunne vært annerledes. Men det er det ikke. Jeg er så heldig, at hver gang jeg sender ungene mine til pappan sin, vet jeg at de går fra en trygg arena til en annen trygg arena. Dere aner bare ikke alt hva faren til Even og Mathias faktisk gjør, av ren kjærlighet for begge gutta våre. 

 

Og nå ligger altså toåringen min her og er i ferd med å sove seg en natt nærmere treårsdagen sin. Det er fantastisk. Jeg har ikke ord. Alt gikk bra, og her er vi snart tre år etter. Jeg trodde ikke jeg noensinne skulle greie å bli en god nok mor, med alle kravene jeg stilte skyhøye til meg selv, men så funka det lell. For i denne kommunen jobber folk som er smarte nok til å få en alenemamma til å senke slike unødige krav til seg selv. 5 år før det igjen var der jo helt krise i det bipolare hodet her. Men tiden bare tripper etter å lege sår, og bygge spennende prosjekter oppå der igjen.

 

Jeg er en rimelig stolt mamma. Selvfølgelig er jeg stolt av barna mine så jeg sprekker. Men jeg er stolt av meg selv også, skikkelig stolt. Jeg stoler 100 % på meg selv som mor, og vet godt om alle kreftene jeg har lagt i dette med å fungere som frisk, bipolar mamma. Steike dundre ta, nå klapper jeg meg selv på skuldra mi. Ei skulder som ikke lenger bærer på murstein, men har senket seg og funnet roen. Jeg elsker elsker elsker å være mamma!