Å leve med en alvorlig psykisk diagnose er en kunst. Særlig hvis man ønsker å holde seg helt frisk. Likevel er det desverre ikke alle i nettverket omkring en som greier å respektere utfordringene ved det å takle en diagnose. Har man bipolar, må man deale med en god del ekstra følelser. Man kan oppleve at enkelte relasjoner rett og slett ikke er sunne. Ja, en kan til og med erfare at man kan avsløre en viss misnøye fylt med fordommer fra enkelte kanter. Før oss hersker tross alt generasjoner med lobotomi og diverse andre behandlingsmetoder, samt en samstemt skam blant folket. Man skulle ikke vedkjenne seg å kjenne noen som var “riv ruskende gal”. Man skulle skjule slik skam.

Selv har jeg opplevd at et fåtall mennesker har brukt diagnosen min mot meg. I 6 år har jeg vært komplett frisk og symptomfri, og min psykiater sier at jeg som alle andre mennesker har helt normale, små svingninger, men jeg er altså friskmeldt fra diagnosen. Likevel har jeg opplevd at dersom jeg har vært uenig med vedkommende, har jeg fått påstander slengt mot meg om at “nå hadde jeg en dårlig periode med min diagnose.” 

Man kan bli forbanna og sjokkert på en gang. Så sint at det koker. For det er ikke greit at noen uten peiling leker psykiater, mens man selv vet så mye bedre.

Diagnose eller ei, de fleste mennesker møter innimellom et menneske så falskt, at hvis man gir det mennesket nye sjanser gang på gang, er det bare for å finne ut en stygg sannhet hver eneste gang bobla sprekker. Om den stua vedkommende hadde satt seg i bare for å baksnakke deg. Om den løgnen som ble servert til en person du kjenner godt, men som var så mye mer kalkulert og ondskapsfull enn kun en løgn. Om alle forsøkene på å bringe deg ned med negativitet og pent innpakkede kommentarer. 

Det er bare det, at vi med psykiatriske diagnoser kan bli så mye sintere. Så mye mer oppgitt. For er det noe som provoserer, så er det slik falskhet. Blir vi glade, blir vi så mye gladere. Men. Hvis vi blir triste, så blir vi desverre så innmari lei oss. Og enkelte vet å trekke i de rette snorene, og trykke på de riktige knappene. Vel. Gå tilbake til “så mye sintere.” Bruk det. Bli sint, og bank i bordet! Det er ditt bord. DU bestemmer her!

Du kan komme til det punktet, der din respekt forlengst har falt til grunne. Følelser kan lenge ha vært frosne, for en person som tross alt elsker å framstille ting totalt feil bak ryggen din, for å sørge for at de andre kutter ut en.

Enkelte mennesker kan tenke at en med bipolar er et lett bytte. Et enkelt sort får, som kan brukes for å oppnå sympati over sin egen tilgrisete hvite ull. Selv om de selv har sølet til seg, er det lettere å skylde på en “diagnotisert sau”.

Da er det på tide å avsløre spillet. Å være like åpen tilbake. På tide å gi faen. Nok er nok, og man kan jaggu komme til et punkt der man bare ler av alt som tidligere såret en, i det man velger å fortelle folk sannheten til fordel for alt tullet de har hørt. En diagnose kan nemlig bli til en styrke hvis man har kommet til remisjonspunktet. 

Er det ikke deilig å kutte kontakten med kontrollfreaks som bare er ute etter å ødelegge deg? Er det ikke deilig å slippe folk som kun vil kjøpe deg med tjenester, for så å sutre om det etterpå? Folk som vil ha makt over deg, bare for å misbruke den? 

Mennesker med forvridd syn på relasjoner bør du ikke takke ja til. De vil bare bruke mot deg etterpå, alt de maser om å tilby deg nå. Det er et sosialt spill som er stygt, at du har det tusen ganger bedre hvis du unngår å røre ved det.

Ta en titt inni deg selv og la deg selv få bli sint. Bestem deg for at å kødde med deg betyr istid. Vær altfor glad i livet ditt til å la noen skitne det til med møkkaløgnepreik og beskyldninger bak ræva di. Den ræva er hellig, og ingen bør være bak der, for det kan hende du setter deg på dem. For ikke å snakke om all den dritten de må finne seg i dersom de velger å være bak der med bakpreiket sitt. 

De som er verdige din energi bør evne å spre kjærlighet og tillit. Handler noen i din omgangskrets ut fra et sykelig kontrollbehov, hevngjerrighet og forakt? Pek på døren og lås den godt etter dem. Kun dyp beklagelse er godt nok for å åpne døren og møte dem i nøytralt terreng. Men slipp dem ikke inn igjen.

Begynner de med truende og rødvins-sprengte meldinger rundt midnatt? Gjør ditt beste for å huske hvilken type ull de er laget av, le av dem, og forklar: “Knekke MEG? Watch me, du har nok misforstått!” 

La han eller henne kose seg med sladder. Snart er det desverre ingen som kommer til å gidde å lytte mer på h*n. Det kan bli lonely. De kan komme til å burde ordne opp i alle de 8 konfliktene de har skapt rundt seg her og der. De kan komme til å burde si UNNSKYLD for aller første gang i sitt stive liv! 

Men før det: riv deg løs. Det er ikke ditt problem. De kan framstille deg akkurat som de vil. Der kommer en dag. Og videre skal du bære din diagnose med stolthet. Du har en spesiell kraft, og en egen evne til å gjennpmskue falskhet. Jeg kjenner mang som følger magefølelsen sin. Ei jeg kjenner ser det på øynene til folk. Og enkelte øyne låser hun døren for. Status og fasade fuck of; det er godheten i sjelen som teller, og slikt stråler ut av øynene.