Du må holde kjeft, eller du må stikke.


 

Selv om du ikke kjenner meg så godt, har du alltid en kommentar klar til alt jeg foretar meg. “Skal du ikke skifte den buksa? Den er jo ikke noe fin” “Hei, du la den der, den skal vel ikke ligge der?” “Smørt inn barna med solkrem? Men da blir de jo ikke brune.” Det er ikke vanlig å påpeke folk’s feil, men som en kontrollpost på vakt er du over meg samme hva jeg gjør, og det å ha deg på besøk hjemme hos meg må jeg begrense. For du snakker om hvordan huset jeg bor i umulig kan være ferdig, du stikker hendene ned i jorda for å sjekke om jeg har vannet plantene mine, og du har alltid en ny kommentar klar. Det påpekes, påpekes og atter påpekes. Ja du sitter vel og rettskriver dette også. Har det noen gang falt deg inn at jeg aldri ba om dine bedømmelser? 

 

Det er bare det at det er ikke feil jeg gjør. Det er du som leter, og misforstår i det vide og det brede, fordi du er så besatt av å finne mine feil og påpeke dem. For å minne meg på hva? At jeg ikke duger? At jeg er den fiaskoen du innerst inne har bestemt deg for at jeg er?

 

Å lytte til folk du respekterer, det er kult. Det er greit. Men å lytte til ei som har diagnose bipolar, det er både utelukket og ukult i din verden. Det er som om du forventer av meg at jeg sier og gjør ting som må rettes på, så du må alltid passe på å gi meg veiledende tilbakemelding. Puh. Du er så slitsom, og jeg gidder ikke. Midt i min setning om noe viktig, peker du på noe, eller du må bare vise meg noe der og da. Eller du svarer ikke. Som for å vise meg at det jeg snakker om faktisk ikke er viktig i din verden. 

 

Når jeg snakker til en vegg som sjeldent svarer, lurer jeg noen ganger på hvorfor i alle dager du i det hele tatt ønsker å være i nærheten av meg. Jeg er jo “ikke bra nok” for deg. 

 

Well I have got some news for you. Jeg er i besittelse av mer enn en diagnose, og jeg er klokere enn du tror. Det kommer ikke til å koste meg så mye som et fnugg å holde deg ute av livet mitt for godt, dersom denne forunderlige atferden din opprettholdes. Denne evige letingen etter feil jeg gjør i dine øyne. Det er jo ikke det at du kjenner meg så godt. Ei heller at du har så mye peiling på diagnosen du undervurderer i meg. 

 

Det å “stille opp” for folk du mer enn gjerne stakkarsliggjør, gir deg ingen rett til å hakke på dem. Du kan ikke kjøpe et menneske.

Alt jeg krever av folk i min omgangskrets er naturlig respekt. Er det så vanskelig for deg det; så er det jo ikke mitt problem i lengden. Jeg kommer til å fortsette å bruke de buksene jeg vil, vanne plantene mine når det passer meg, og legge mine ting akkurat der hvor jeg har bestemt meg for å legge dem. For jeg har et spørsmål til deg om privatlivet mitt: Har du noe med det? Og hvis du tror du har det; hvorfor tror du at du har noe med det? 

 

Hvis du er med på det, og greier å tie når du får sprengende behov for å hakke på meg, er du velkommen til å fortsette å være i livet mitt. Men dersom du har tenkt å fortsette å krenke, kritisere og undervurdere meg, tenker jeg at det vil bli godt å slippe. Jeg kommer til å slippe unna dette tullet ditt uansett vet du. For hvis du fortsetter, er jeg fri til å fly. 

 

Din skam er ikke min skam. Jeg er stolt av meg selv, og jeg sliter ikke med at jeg lever med bipolar 1. At du burde lære å kjenne folk som faktisk har diagnosen, bedre enn bøker, er ikke mitt problem. Du burde blitt kjent med meg før du dømte meg. Jeg er klar til å fly, hvis ikke du er klar til å snu om, og det på flekken. 

 

Lykke til, samme hva du bestemmer deg for. Jeg er glad jeg er fri til bestemme selv hvem jeg gidder å bruke tid på. Hell yeah!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg