Er du villig til å betale prisen? Klar for å bruke år på å knekke koder og lære av enormt dype daler, Crazy Wonderland og ekstrem angst?

Mange ganger har jeg hørt det. “Jeg skulle hatt det sånn som deg, Helene. Du tenker så positivt og er så lykkelig”. “Sku ønske jeg hadde det sånn som deg.” “Det er så enkelt for deg.”

Sannheten er at jeg har tatt utallige valg for å bli så sterk, selvsikker, frisk, symptomfri og lykkelig som jeg har vært i 6 år nå. Og jeg hører folk si de helst ikke ser seg tilbake. Vel, for å fungere best mulig med bipolar 1, må jeg velge å se meg tilbake en god del. Dette for å legge sammen to og to, se hva som fungerte og huske hva som ikke funka. Det handler ikke bare om å lære av sine feil, men også det å knekke koder for hvordan hanskes med en av de alvorligste psykiske lidelsene folk har å forholde seg til. Det var en jobb bare å skulle innse at psykiateren hadde rett; psykiske kroniske lidelser fantes. Og hodet mitt hadde vært nede i kaninhullet i selveste Wonderland, uten at jeg kunne fatte og begripe hvorfor. Men rett hadde de. Det fantes så mange likhetstrekk mellom alle med bipolar 1. Til slutt valgte jeg å fjerne mine før så bastante overbevisninger om at slike diagnoser var sånnt som de fant opp “for å deale statsdop”. Jeg måtte hoppe nedi kaninhullet og besøke Wonderland to ganger før jeg skjønte at diagnoser faktisk er et ord for noe reelt. 

Det handlet om skam. Og skam er en jobb i seg selv å kvitte seg med. Skammen sitter fortsatt i enkelte mennesker rundt meg. De sliter med at jeg har en diagnose, og vil helst ikke forholde seg til det. Not my problem, it’s Houston’s shit. For jeg skammer meg ikke for fem flate kroner, siden øre ikke teller mer. Nei, skam, det er for de uten peiling på dette med crazyland. Crazy’s good. Normal’s boring.

For meg stoppet det ikke ved “å hanskes” med bipolar da jeg ble frisk. Jeg ville presse saften ut av fruktene. For noe positivt er det ved alt. Også ved bipolar. Som kreativitet, deler av pol positiv, energi, sosiale antenner, intellegens og talenter innen skriving. 

Denne diagnosen er ikke bare et uhyre som tar overhånd over hue ditt. Det er 7 år siden jeg hadde symptomer innen diagnosen og var deprimert. Før det var jeg manisk psykotisk. Så begynte jeg på medisin lithium. Da jeg så meg tilbake sammen med en dyktig psykiater, kunne vi se at de stemningsstabiliserende medisinene lamictal og orfiril var sølv og bronse for meg. Lithium var gullet, og selveste diamanten sammen med antipsykoticum. For meg ble det som å få tilbake deler av meg som manglet, og kaninhullene ned til psykoseland ble tettet igjen. Med null tilgang til Crazyworld, ble jeg heller fylt med en dose sunn og frisk galskap, hver dag. Jeg tilsatte etterhvert avholdenhet fra all rus. Alkohol, nikotin og alt annet av falsk stimuli unntatt koffein, tok jeg bort. Jeg trente jogging, sa virkningsfulle affirmasjoner til meg selv i speilet, og tok bort unødig sukker, gluten og stivelse. 

Ja, det har vært en enorm jobb å utføre for min del, før jeg kunne kalle meg symptomfri, frisk og i remisjon fra bipolar 1. Og ingen kunne gjøre det for meg. Mest av alt måtte jeg innse at alt dette var mine egne valg. Jeg valgte å bli frisk ved å ta de rette avgjørelsene. Jeg selv bestemte meg for at jeg aldeles ikke er et offer.

Så før du sier du ville hatt det så enkelt som meg, burde du ta en titt på veien jeg har gått for å komme hit. For pokker. Det er ikke en lett vedlikeholdsjobb heller, å holde meg frisk. Hver dag tar jeg valget om å spise riktig, trene, affirmere i speilet, ta medisin morgen og kveld, holde meg unna alkohol og andre rusmidler, passe søvnmønsteret mitt og si til meg selv at jeg er en tøffing. Sånn sett har jeg aldri ferie, men jobber hele tiden for å holde meg frisk.

Du trodde jeg bare er sånn? At det kom lett av seg selv? At jeg ble født sånn? Nånei, intet er tilfeldig i et friskt, bipolart, symptomfritt hue som for 6 år siden bestemte seg for å vinke adjø til offerrollen, og juble heisann til ei frisk framtid. Å se seg selv på den måten krever enormt med selvinnsikt, og en ydmyk tilnærming til forandring. 

Ja, jeg benytter meg av den polen som vi bipolare har for mye av, nemlig pol glad. Men det er ikke dermed sagt at det kommer av seg selv. Jeg må ta ansvar og valg, hele tiden, som de fleste andre slipper å tenke så nøye over.

Til gjengjeld får jeg oppleve en enorm glede og lykke, og stort sett være fornøyd og glad hver dag.

Ville jeg vært så frisk som dette uten barna mine? Tvilsomt. Det er nettopp de vakre, snille, skjønne barna mine som er min store motivasjon for å leve på denne måten. Jeg gjør alt for dem, hvilket innebærer at jeg også velger å gjøre alt for meg selv. Alt dette for å holde meg frisk, slik at ungene mine har en mamma stødig ved sin side. 

Før i tiden tenkte jeg også tunge tanker. Jeg skyldte også på alt mulig for å slippe å gjøre noe med saken. Men det var inntil jeg forstod at jeg selv har ansvaret for hodet mitt. Savner jeg alkohol? Nei. Nikotin? Nope? Sukker? Nei. Et liv uten medisin? Nope.

Jeg kan også ha dager som ikke er like glade som andre dager. Men jeg tillater ikke meg selv å synke hen i et mørke jeg lettere er utsatt for å skape mørkere enn andre. Til syvende og sist har jo jeg det siste ordet der oppe i min hjerne. Den hjernen er min, og jeg bestemmer at den skal takle alle utfordringer i elitestil.

Bipolar er ikke lenger en hindring, men en prikk over i’en. Bak meg ser jeg traumatiske minner fra en fjern fortid, med den positive bivirkning at jeg for enhver pris aldri går tilbake dit. Denne diagnosen er min beste venn, som engang var min verste fiende. Men når man tilgir baksiden av medaljen, skinner den sterkere på framsiden.

Men at jeg automatisk har det så mye lettere enn alle andre, det er feil som fy. Dette humøret har jeg jobbet for. Denne positive og takknemlige holdningen til livet har jeg slitt for å oppnå. Å kvitte meg med angst var storarbeid, og mange koder å knekke på en gang. Ja, jeg har det veldig veldig bra nå, men trodde du virkelig det bare kom av seg selv, som om jeg er en slags naturlig klovn eller noe sånnt? 

Jeg er seriøs. I mean for real. Jeg kødder ikke med psykiske lidelser hva angår det faktum at det var vanskelig før jeg fikk det til. Jeg tuller ikke med kroniske sykdommer. Jeg tar det på alvor hver bidige dag, hver eneste morgen, alle kveldene og de viktige nettene. Det er en heltidsjobb, og du aner ikke hva du uttaler deg om som ikke har levd mitt liv, så ta en bolle og tygg den godt. Jeg er evig stolt over jobben jeg alltid utfører, og gleder meg til å fortsette med det. Bare ikke si det er enkelt.