Det finnes en del ved det å være bipolar, som medisiner ikke fjerner. På mange måter er jeg glad for det. På like mange måter er det kostbart og slitsomt.
Det koster veldig mye av meg, og det sliter på sjelen.
Jeg snakker ikke om vanlig empati. Ei heller normal medfølelse. Jeg snakker enorm innlevelse og trillende tårer. Jeg er så full av følelser at jeg føler det samme som andre mennesker når de er i sorg, smerte eller annen lidelse.
En psykolog sa en gang til meg at jeg er det motsatte av en psykopat. I såfall er det nok mer krevende å være det dette motsatte, enn å være en kyniker.
Ganske ofte brister det for meg. Det kan være en venninne i kjærlighetssorg eller en familie i sorg. Og jeg er ikke den som går over på den andre siden av gaten for å unngå dem. Neida. Jeg ringer dem. Oppsøker dem. Imøtekommer dem og griner sammen med dem.
Hvordan må det være å bare gi blaffen? Å være en kynisk psykopat uten følelser? Er det enkelt? For da slipper man kanskje både den overveldende medfølelsen og det å slite selv når sorgen egentlig skulle rammet en?
Det er så vanskelig for en mor med bipolar å sette seg inn i det motsatte av en flom med følelser og empati. Min virkelighet handler om å sortere og prioritere. Jeg må hente inn meg selv noen ganger, og minne meg selv på at det ikke hjelper dem som sliter at jeg sitter der og feller tårer for dem.
Noen ganger må jeg ty til visualisering. Se for meg at det heller går dem vel. Takke i hjertet mitt for at nå skal alt snu til det positive for dem, både hva angår helse, rikdom og det sosiale. Som en idrettsstjerne som vil vinne, ser jeg for meg at de blomstrer og får det bra. Jeg må det for å holde ut all denne empatien og alle disse medfølelsene.
En fordel er at denne evnen til å innleve meg i andres følelser også gjelder deres gleder. Hvis noen gjør suksess og er glade for det, blir jeg enda mer glad på deres vegne enn de selv føler.
En kronisk sinnslidelse. Det som før het manisk depressiv, heter nå bipolar. Og jeg føler ikke at den er en lidelse lenger, etter 6 år på lithium. Men en jobb, det er det. Jeg må arbeide med både følelser og tusen tanker hver dag. Dette i kombi med en kropp som helst vil løpe en mil hver dag, må jeg regulere utfra hva jeg hittil har lært om diagnosen. Sove nok, spise riktig, ta medisinen regelmessig, være avholds og ellers rusfri, tenke nyttig og ikke kreve too much av meg selv…for å føle meg i balanse.
I denne berg og dalbanen må jeg gi slipp på kontrollen for å ha styringen over meg selv. Jeg må bli med på loopen, styrte ned i sorgen og suse opp i gleden. Selv om det ikke er min sorg, og min glede. Sprøtt, men bipolart sant.
Dette er i bunn og grunn en blogg om en bipolar mamma’s hverdag, noe som omfatter veldig mye. Jeg har lært meg selv å kjenne slik at det skjer mye variabelt i mitt liv som frisk bipolar mor. Jeg tar gjerne alle disse medfølelsene med meg. Det er faktisk slik at du kan ta kontakt med meg dersom du har det tøft, hvis du ønsker at noen skal gråte sammen med meg. For jeg har nemlig også lært meg hvor viktig det er å grunne i tårer og deale med de vanskeligste følelsene. Det må til for at en bølge skal være fullkommen. Og hva i livet er vel ikke preget av naturlige bølger?
Hei !
Takk for innsiktsfullt blogg-innlegg <3 Jeg er 66 år og har hatt bipolar sykdom siden 1985. Alt jeg fikk den gangen var en diagnose - og litium, som jeg har gått på siden. Mange opp- og nedturer, og 2 bøker. I nov. 2016 ble jeg så syk som jeg aldri har vær tidligere. Vraket bilen min, og overlevde med engelvakt. Førerkort inndratt i 7 måneder. NÅ fikk jeg god, kvalifisert hjelp av et kriseteam på Ahus. Fortsatt i behandling. Samtaler og medisiner.
Sånn er det nå. Jeg mener ikke å klage. Har fått til veldig mye gjennom disse 30 årene.
Jeg ser du gråter mye. Det er ikke jeg så "flink til". Inbiller meg fortsatt at jeg må være flinkest -
alltid.... .
Tusen takk for at du deler "gode og onde dager".
Klem
Solfrid G. Nikolaisen: Jeg tror du har litt av en historie. Hvis du noen sinne vil dele den, så ta gjerne kontakt.
Takk for at du har satt ord på mine følelser.
Jeg er høysensitiv, og sitter med en veldig stor dose empati som jeg ikke kan dele ut.
Opplever ofte at folk blir sinte på meg fordi jeg føler så mye. Jeg gråter for barna på nyhetene, jeg gråter av glede når jeg ser andre som er glade. Jeg sørger når andre rundt meg sørger, og jeg kan ikke selv kontrollere det. Det bare skjer, og det gjør vondt å prøve å kvele gråten.
Jeg bare føler så sterkt, og vil bare hjelpe de som trenger meg, og da er det tøft å møte sinne pga det
Anonym: Jeg skjønnner virkelig hvordan du har det, og fatter ikke hvorfor de blir sinte på deg. Jeg ville banket i bordet tilbake og gitt klar beskjed om at mine følelser er mine private, og hvis det plager noen er det ikke ditt problem. Du er jo bare snill, du.
Jeg er, som jeg har skrevet, 66 år. Har vært gjennom mange år med sterk empati og utrolig stor innlevelse i andre menneskers liv. Ettersom tiden har kommet og årene har gått, har jeg lært meg litt om grensesetting. Veldig nyttig! Kanskje er grensesetting noe som følger erfaring og innsikt – og alder ? Livet har mange faser. Noen er generelle for alle og noen lager vi oss selv….
Noe annet som har hjulpet meg veldig er at jeg skriver. Har utgitt 2 bøker. Bøkene speiler livet mitt, og hjelper meg å se hva jeg kan gjøre for å komme videre.
Sånn er det! Ingen er perfekt. Vi kan bare bli den beste utgaven av oss selv.
Solfrid G. Nikolaisen: Oi hvilke bøker?