Vinden farer over byen og hvisker om dens skjebner. Jeg hører den synger en sang om deg mens den suser gjennom floraen her oppe.
Jeg husker deg. Og jeg kommer aldri til å glemme deg.
De snakker om en kamp du sakte men sikkert må gi opp. De, som en gang var de voksne, da vi var barn. Du, noen år eldre enn meg. Vi, som nå er de voksne.
Det triller en tåre ned kinnet mitt for deg. Barna er ute og leker med sin mormor. Det er for varmt for meg der ute. Dessuten er jeg opptatt med å sende deg og din familie gode tanker. For mens sommeren gjør nordmenn glade, klatrer dere bratte fjell i stille storm. Dere går gjennom dager så vonde og skremmende, at jeg bare kan forestille meg alt hva det må kreve av dere.
Et siste håp. Du klamrer deg fast til livet. Kanskje må du si farvel til dine barn snart, mens jeg får leve videre sammen med mine. Livet kan være så urettferdig. Jeg vet du husker pappa. Min snille gode pappa. Han måtte reise fra oss så altfor tidlig. Han var en av dem som var for god for denne verden. Engler drar tidlig.
Hvis det bare var noe man kunne gjøre for sine medmennesker, da ville denne lille byen ikke bare strålt av solskinn i dag. For jeg ville vært der. Jeg vurderer å besøke dine foreldre og gi dem noen tårer, i håp om at de skulle tatt bort noe av smerten. For dem å se at dere har flere å dele denne tiden med enn dere tror. Kanskje plukke noen blomster. Gi de til dem og be dem gi blomstene til deg.
DET skal jeg gjøre. NÅ skal jeg gjøre det!
For nuet er alt vi har. Om det innebærer tårer, latter eller blomster: nuet er ALT vi har.
Ei skjære sitter på ei grein på en gammel lekeplass. Der er ingen leker som kan vitne om en svunnen barndom, og den gamle lekeplassen minner mer om en altfor tidlig endestasjon. Gjengrodde stier over små elver. Minner fra tider vi bare kan fortelle om. En ung kropp så sliten. Hører du vinden synger for deg i dag, over byen, utover havet. Hører du? En gang skal vi alle komme reisende samme vei som den veien du er i ferd med å reise. Da skal du få den klemmen som jeg har så lyst til å gi deg nå, men som du er for svak til å kunne ta imot i dag.
Fra barndommens blomsterbed plukker jeg blomster til deg, og håper de vil få deg til å makte å smile. Inderlig ønsker jeg deg mirakel, helbredelse og hvile. Men jeg vet. Noen ganger handler det ikke om å gi opp, men å lytte til vinden og sangen i trærne, gråte på jorden og la tårene nære blomstene.
