Lilla skjorte, glade barn og gule heklekjoler

 

I det siste har jeg sett 8åringen min gråte av glede, og 2åringen min løpe mot meg for å gi mamman sin en klem. Jeg har fått bidratt til å gjøre barna mine skikkelig glade, og hva er vel bedre enn å få oppleve å se sine barn smile og gråte av lykke?

 

Ved skråtakvinduet over senga mi  henger ei lys lilla skjorte på en kleshenger. Den har tørka forlengst, og betyr for meg en spesiell skatt. En type rikdom som ingen penger kan kjøpe. En venninne av meg har plukket den skjorten ut av klesskapet sitt spesielt for meg, blant flere andre coole plagg som henger litt her og der omkring på loftet her. 

Sånnt som er så godt å tenke på. Slikt som varmer et sommerhjerte, mer enn noen sol er i stand til. Glade barn og venner som tenker på en. 

Og alt annet som får en til å smile.

Som en familie som alltid setter tommelen opp for denne bloggen. En mor, søster, bror, svigerinne, kusine, tantebarn og barn som ikke bare støtter bloggingen min, men som tar forbipolene oppriktig på alvor. Tenk det. En blogg. Og de snakker alltid om den som at den er noe viktig som jeg må fortsette med. Jeg hadde aldri i livet forventet for 2 år siden da jeg begynte å blogge, at slekta mi skulle være så positivt innstilt til blogging. Jeg kan alltid stole på at de støtter meg, og de kan alltid stole på at jeg ikke bruker bloggen som en arena der jeg krysser grensene for hva som er akseptabelt. F eks innen objektivisering av kvinner, mødre, døtre, eller søstre. Det er basert på mine egne meninger, og handler ikke om at jeg kjøper deres støtte ved å “oppføre meg”. Det har bare blitt sånn. Slekta mi støtter meg i bloggingen.

 

Og hva betyr det for ei med min fortid? Uendelig mye. Og er det noen som vet at veien hit ikke var lett, så er det slekta mi. De ser meg gjerne heller lykkelig. Og hvilken familie kan vel forstå sine nære bedre enn det skrevne ord? En eller annen type åpen kommunikasjon må til for å forklare tanker. De er ikke tankelesere.

 

Så er jeg her da. Med glade barn som sover, lilla skjorter og gule heklekjoler, morgendag som venter, med begge barna her hos meg, og sommerstemning. Folk snakker om det kalde været i Trøndelag, men jeg har ikke fått det med meg. Jeg er altfor glad, og husker turene på stranda bedre enn regnvær og hutretemp.

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg