Mye kjennetegner en ekte bitch, og jeg skal bare inn på en brøkdel av det her. Det handler om styrke, og det handler om svakhet.
Oppdragelse innen ærlighet, eller en barndom i skjul for sannheten. Når begynte det? Når fikk de vrangforestilninger og begynte å kalle henne “frekk bitch”?
Hvem lærte dem at det er bak ryggen de skulle fortelle deres innbilninger om andre?
Jeg har venninner som de kaller “bitch”. De har en atferd som de mener er “frekk”. Jeg synes det er dem som er frekke. Frekke bitcher.
Mine venner sier det rett ut. Jeg kan alltid stole på at det er sannheten som strømmer ut av munnen deres, slik at jeg kan lytte til ekte ærlighet. Men jeg må tåle sannheten. Hvis ikke kunne jeg holdt meg til de falske snuppene som ikke tør annet enn å preike bak ryggen min, mens de glemmer at ræva mi er bak meg den også idet de prøver febrilsk å sleike den.
Mine venninner tåler min motstand dersom jeg skulle være uenig. Og jeg tåler både deres sannhet, deres ærlighet og deres uenighet.
En real gone one sutret: “Hun er så frekk. Ei jævla bitch!” Jeg spurte: “Hvorfor? Hvordan.” Hun svarte: “Hun bare ER frekk!”
Var det derfor jeg ble invitert på kaffe? For å høre paranoid sladder om min venninne? Hvem er frekk? Min ærlige venninne som ikke greier annet enn å si meningen sin akkurat som den er, eller hun som snakker om henne from behind?
Man kan rett og slett ikke påstå at noen ER noe, foruten at man har OPPLEVD vedkommende slik. Og under en opplevelse kan man tolke ting svært forskjellig. Derfor kan ikke jeg heller påstå at noen ER ei såkalt “bitch”, men jeg kan synse og mene like mye som bygdadyr og andre troll.
Jeg vil heller høre det, hvis jeg går rundt med en slikkelig bad hair day uten å vite det selv. Jeg vil heller vite det, dersom jeg har skrevet et skikkelig dårlig innlegg, uten variasjon av ord og med alt for mange gjentakelser. Jeg vil helst få konstruktiv kritikk ala feedback dersom min måte å opptre på sosialt, kunne vært litt mer tilstedeværende. Jeg vil ha venner som tør å banke i bordet og si: “Vet du hva, Helene? Du kan bare ikke gå i den jumperen der. Bare… please da, ta den av deg. Eller change jeans eller noe!”
Det er ikke frekt. Det er ærlig. Det er ikke bitchete. Det er amazing velment og ærlig. Så lenge det kommer fra en venn jeg stoler på som kjenner meg godt, er det virkelig helt ok.
Jeg vet om folk i denne byen som elsker å snakke. Men de greier ikke å være ærlige før de slipper å si det til den det gjelder. Feighet og frekkhet danser fint sammen, men aldri i takt. Det er ikke særlig vakkert, og langt fra elegant. De ekte bitchene er ikke mine ærlige, kvikke og tøffe venninner. De frekk-ekte bitchene er de som feiger ut og preiker svada bak ryggen din, før de pisser ut en eller annen påstand om at mine venninner er frekke og bitchete.
Mine gode, snille, ekte, ærlige venner ville aldri i verden synke så lavt som å prate fjøs bak ryggen min. De sier det heller rett ut til meg, og har guts nok til å være ærlig og rett fram. Ei av dem kommer fra Finnmarks vidder, og det faller henne aldri inn å holde seg til annet enn sannheten. Hun er hensynsfull, men ærlig; og straight away ekte for real.
You want real stuff? Ærlige svar, eller falsk smiger? Stoler du på dem du omgir deg med, eller kunne det tenke seg at de er for svake? Å snakke bak rygger er svakhet. Det holder ikke i dårlig vær. Man trenger tøffe, hardhudete venner som tåler en storm, ikke sant. Du kjenner igjen dem på svarene du ikke alltid liker så godt. Men du vet iallefall at det er sanne ord, om de så svor.
La de svake, hudløse bitchene sitte i fred og bable. De ville ikke engang tålt sannheten selv, eye2eye. Det er ikke karma som egentlig er bitcha, for å si det sånn. Hvis drama er smør, handler det om å koke ned i sitt eget butter til slutt uansett. Det avgir fettdamp in the air, but are you here to care?
Ja det er du. Du er her for å bry deg om dem som ikke koker bort. De som holder ut gjennom storm og uvær, og som brøler ut som Finnmark’s vindete vidder: du kan for faen ikke gå i den jumperen der!