Jeg sitter presset sammen i en tiny barnelenestol fra Ikea nede på badet, mens min lille Even lager leven i badekaret. Aron tantebarn er på gjesterommet og koser med pusekattene (eller heter det kattepusene? Anyone?) Jeg roper på Aron og spør: “Døh. Hva synes du egentlig om tanta di?”
Han nøler ikke ass, men stikket hodet innom badet og pointer en tommel opp, før han kjapt sier: “Kuuuul!”
Jeg får bakoversveis, men faller ikke om, siden jeg rent lavkarbosk akkurat har begynt å få plass i denne ministolen. For jeg hadde ventet meg noe ala “Litt teit, veldig adhd, en dært bippi, glemsk og langtfra tantete hvis du skjønner, tante. Du ekke no “tante” lizm, serr aaass, omfrg!”
Men en ærlig 14åring mener tante forbipolene er “kul” faktisk. Det er ikke verst. Det er jo den aller beste referansen man kan få; fra ungdommen!
Jeg bare måtte dele dette med dere. Fra nå av er jeg tante kul, og ikke tante grønn. Det er han som er grønn. Jeg er mer wannabe blond. Kremt.
