Hvis du fant opp en dør jeg kunne gå gjennom nå, og så, hvis jeg gikk gjennom den døra var jeg kvitt bipolar for alltid. Ville jeg gått gjennom den døra da? No way. How to say: Just; no way.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Ville jeg så mye som vurdert det? Ja hvis du hadde vist meg den døra for 8 år siden. I min dypeste bønn nede på det depressive, ensomme gulvet, ville jeg løpt gjennom den døra på flekken. 

Heldigvis var der ingen dør. Jeg måtte reise meg på egen hånd. Knakk de bipolare kodene all by my self. Gikk veien hit selv. Tok avgjørelsen om å begynne med lithium selv. Ble til en sabla god mamma, all by my self. 

Jeg husker de misforståtte tårene som fosset nedover kinnene, uten at jeg kunne styre dem, eller i det hele tatt stanse dem. Følelsen av bunnløs sorg uten noen som helst mening. Null selvtillit betyr virkelig null.

 Husker tankene om å stikke av til et fremmed land der jeg kunne gjemme meg. Ville bare skjule meg. Skammet meg sånn. Slo av telefonen. Begravde meg under dyna. Javisst var det et rent helvete, og jovisst var det altavgjørende at jeg begynte å innta lithium. Ikke alle forstår hvor viktig den medisinen er. Aller minst jeg for 8 år siden.

En ung dame som prøver å samle bitene hun nettopp knuste i en heidundranes psykose lagd av angst, mani, depresjon og vrangforestilninger, er kun i stand til å prøve å ta en dag av gangen. 

Så jeg gjorde det. Tok meg en dag, hvert eneste døgn. Og sov et døgn hver eneste dag. 

Så begynte jeg å ta en salt tablett med lithium hver morgen, og hver kveld. Sakte drev skyene bort, og mitt indre jeg tok på seg en størrelse som passet. Da jeg løftet hodet var jeg en av samfunnet. Ei som bare var litt flau over seg selv, men som greide å håndtere hva andre skulle synse og mene, på en helt annen måte enn før. Jeg var en fiasko, men jeg var en glad fiasko. 

To ganger i livet mitt har jeg vært så syk av bipolar, at jeg har krysset grensa. Hoppet ned i kaninhullet. Dratt til space. Kall det hva du vil. Blitt psykotisk og vinket farvel til sunn fornuft. Jeg har trodd det var kamera i insekter og måser, og jeg har vært overbevist om at det var gift i maten, madrassene og i lufta. Jeg som aldri var rammet av tvangstanker, fikk plutselig alle på en gang under den siste psykosen. Under den første var jeg heks, selvfølgelig. En powerful motherføkker med trøkk i. Da var jeg 25 år. Under den siste psykosen var jeg 29 år.

Det som kjennetegner begge tilfellene, var at jeg både som 25åring og som 29åring sluttet med medisinen lithium. Som 25åring fikk jeg for meg at jeg ikke behøvde medisin. Som 29åring var jeg gravid, og en lege uten peiling ba meg slutte med lithium med en rask nedtrapping. La oss si at jeg resten av svangerskapet surfet på godt humør fra pol glad, før jeg høygravid og søvnløs satte meg i et romskip og vinket farvel til meg selv og resten av den logiske verdenen. Det var heftig. 

Som jeg humrer når folk uten peiling påstår at jeg som bipolar 1 kan klare meg uten medisinen lithium. Det er som om de burde sett meg for 8 år siden. For ikke å snakke om for 12 år siden. Halleluja ville fått ny betydning, og de ville aldri mer våget å så mye som spørre hvorfor jeg ikke kan være uten denne medisinen. Jeg mener, det er ikke snakk om drops. Det er ikke beroligende midler, men et metall du også har i deg fra før. Det er bare det at jeg mangler det og tilfører det. Det er den eneste medisinen i felleskatalogen som kunne blitt solgt på helsekosten. 

Ja. Jeg må passe meg for bivirkningene. Leve med nedsatt nyrefunksjon og et strengt kosthold. Men gevinsten er et fantastisk liv som frisk mamma, masse kreativitet og godt humør, kontra tvangsinnlagt villdyr på spacetrip.

Ja. Jeg kjenner fortsatt følelsene rocke villere med meg enn med deg. Jeg blir sååå forelska. Blir sååå glad. Såå lei meg. Men det går fort over med en mur kalt lithium. Jeg har grensene inntakt nå, og det er hva det hele handler om. Å ikke bli så glad at man tar en real takeoff og setter igjen fornuften her nede. Å ikke bli så trist av tårene aldri ser ut til å stanse, og de negative tankene gjør sinnet til et vinter-narnia blottet for varme.

Lithium kødder med den somatiske helsa mi, samtidig som den redder livet mitt. Jeg svarer med å spise ultrasunt, jogge og styre tankegangen min med affirmasjoner. Vi har krangla mye, lithium og jeg. Vi gir og tar begge to. Men vi har respekt for hverandre hvis vi har respekt for hverandre. Skjønte du den? Hvis jeg respekterer lithium, respekterer lithium meg. Og omvendt. Jeg kan ikke bare hive innpå med carbs og drikke alkohol. Da viser jeg ingen respekt for bivirkningene som står klar til å rekke finger til meg hvis jeg ikke gjør det beste utav situasjonen. 

Men jeg lever et fantastisk bra liv, takket være en medisin som jeg faktisk må ha for å holde meg unna kaninhullene ned til Alice in Wonderland.

Så viktig er det altså, for mine barn, at jeg som mor tar medisinen lithium.