Jeg skal nå gjøre noe jeg aldri har gjort før. Jeg skal nå sette sammen de 5 første historiene fra min egen bakgrunn, slik at du lettere kan forstå utgangspunktet for denne bloggen.
Jeg har flere ganger i livet vært under bunn, hvilket er hvorfor jeg aldri i livet kommer til å miste den jenta som bor i meg. Dette er og blir en grønn og rufsete blogg fra grasrota, og sånn vil det forbli. Jeg var selv verdens mest usikre lille frø. Nå har jeg vokst ut i full blomst, og har ikke til hensikt å påvirke nåtidens skjelvende små frø til å kjøpe kostbar sminke eller dyre klær gjennom denne bloggen. Den er verdt så mye mer for meg enn overfladisk reklame.
Jeg er stolt over å heller kunne vise gjenbruksverdenen med sin loppis vintage. Vi har mer enn nok å ta av. Vi trenger ikke mer ting. Vi trenger nestekjærlighet, åpenhet mot tabu og fjerning av fordommer og skam.
Nå skal du få lese om jenta bak denne bloggen. Jeg er så stolt av henne. er så glad i henne. Akkurat som hun var. Jeg skammer meg på vegne av alle som spredte ondsinnede rykter om henne, som kalte henne “rar” og som aldri ga henne en sjanse. Jeg skammer meg ikke lenger over meg selv, for jeg vet hvem hun var. Jeg vet hva som hendte og hva som aldri hendte, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke har noen som helst problemer med at dette er min fortid. Jeg har utviklet meg som skribent på disse to årene, og har derfor gått over selve skrivingen som min egen redaktør. Velkommen til forbipolenes lengste innlegg noensinne:
STOCKHOLM`S RØMLING
Det var en gang ei jente jeg kjente. Hun var 18 år og hadde mørkt hår. Hege Merete het hun, og hadde tidlig i livet et fortvilt og tungt hjerte med mye smerte. Det jeg skal fortelle om hendte før hun som 25åring skiftet navn etter et 3 år langt forhold der volden tvang henne til å starte helt på nytt. Et nytt kapittel startet med voldsalarm og nytt navn. Rent symbolskt, fra Hege til Helene. Det hendte før navnebyttet, det jeg skal fortelle om. Det skjedde etter hun som 17åring ble båret over dørterskelen inn til psykiatrisk avdeling, livredd for å bli tabubelagt og stuet bort for resten av livet, med diagnose dypt deprimert. Ja, det hendte en stund etter hun trakk seg inn i seg selv, og gjemte seg der med skam og komplekser.
Jeg skal fortelle om da hun virkelig stakk av. Da hu la ut på rømmen en gang for alle. Med feil type medisiner innabords, het det seg at hun skulle bo alene på en hybel på hjemstedet og gå til psykolog. Psykologen mente en dag at hun var tynt kledd i forhold til været, så hun tilkalte pappan til Hege. Han kom, og stod over psykolog Anne, mens han leste et a4ark. Da han var ferdig, satte han seg og sa: “dattra mi ska ikkje tvangsinnlegges!”
Jeg kjente støtten fra pappa varmet i hjertet, men ble samtidig klar over hva som var i ferd med å skje. Psykologen tilkalte en lege. Legen var faren til en som hadde gått i klassen min, og skrev under med en gang. Jeg var klam, og skalv i stemmen da jeg sa jeg måtte ut og lufte meg. Haiketuren til Meråker gikk glatt. Men jeg ble hentet av politiet og kjørt til Levanger. Der skulle jeg være bak lås og slå og fores med forskjellige piller.
Jeg var så redd, så veldig liten, og allerede sliten av stille sykepleiere med årvåkent blikk. Ingen kunne fortelle meg hvorfor jeg måtte være der. En psykolog med makt hadde i virkeligheten tolket og analysert meg dit. Selvfølgelig. Med den rare adferden jeg fikk av alle medisinene de daglig mente jeg skulle putte i meg inne i en liten hybel, forstår jeg jo at hun reagerte på impulsiv oppførsel. Du gir ikke antidepressiva til ei jente på 18 med bipolar. Psykiaterene vet det den dag i dag; antidepressiva gir hypomani og kan framkalle mani hos bipolare.
Dagene gikk. En dag fikk vi beskjed om at vi skulle overføres til en annen del av institusjonen, grunnet oppussing. Dette betød mindre låste dører. Jeg hadde gitt opp, og var en vandrende likegyldig jentunge der jeg stille ruslet fra og til måltidene. Hvem var jeg? En fiasko som var innelåst og stemplet gal, mens vennene mine utdannet seg og bygde sosial intelligens og selvtillit. Gråten hang i brystet mitt kontinuerlig. Det var 1998 og jeg kunne ikke følt meg mindre verdt. For gråten bare hang der. Tårene kom ikke frem, for de ble hindret av piller jeg ikke ville ha.
Den delen av psykiatrisk som lukket avdeling skulle fungere på, var litt lysere. Jeg satt for det meste på røykerommet, der jeg byttet bort pillene de forsøkte å gi meg, mot sigaretter. Ei narkoman ung dame med maskulin framtoning ville gjerne ha medisinene, og jeg ville ha røyk å roe meg på. Jeg følte meg fanget i pilleland, og ville ikke bli sløvere enn jeg allerede var. Sløv, tom og livredd. Ville vekk, og det langt. Men jeg hadde ingen plan, hadde jo gitt opp. Skulle bare være til, eksistere. Det å være der på institusjonen var så forferdelig trist, skremmende og feil. Kjære jente, 17 år senere forstår jeg hvorfor du gjorde som du gjorde. Å være så fanget og så veldig feilmedisinert, ville ikke vært bra for noen.
Det var kveld. Det snødde der ute i frihetens Trønderland, og jeg satt og røyket. To andre pasienter gikk ut av røykerommet, og jeg ble sittende alene. Helt alene i hele verden. Stillheten sank over meg med et helt univers av trygghet midt oppi redselen for de låste ytterdørene ute i gangen. Jeg kjente et vindkast, og DA gikk alt opp for meg: Vinduet var åpent! Vinduet ut mot verden var faktisk åpent! Det føltes som om tiden stod stille i en slags stjernehimmel.
På sekunder stod planen klar, den var detaljert og med parallelle, hurtige tanker. Jeg stumpet røyken. Så gikk jeg til vaktrommet og banket på. Snille Ali hadde kommet på jobb, og det hadde vært vaktskifte. Jeg løy med hjertebank: “Hei Ali. Æ har tenkt å begynn å samarbeide no. Men æ treng litt søvn, så ikke gå inn til mæ i natt, da våkne æ bare. Kan æ få medisinen min?” Ali syntes det var bra at jeg hadde kommet “på bedre tanker”, og skjønte ikke at jeg la de fordømte pillene under tunga mi. Inne på soverommet tok jeg på meg 3 bukser utenpå hverandre, flere jumprer oppå hverandre, og noen ting og tang i pose. Jeg laget en “meg” i senga, og til slutt pellet jeg av småsteiner under skoene mine slik at det ikke skulle knirke ute i gangene. Jeg listet meg over til røykerommet, og selv om det bare var et rom mellom, og kort avstand dit, banket hjertet lynraskt. Redd redd redd. Hva ville de gjøre dersom de avslørte meg? Reimer og slikt eller? Hadde hørt om sånnt… Men pokker heller! Her kunne jeg ikke være! Jeg måtte prøve. Måtte ta tidenes sjanse.
Da jeg hoppet ut av røykeromsvinduet, og gikk noen skritt, hørte jeg et dunk. Jag sank sammen i stor skuffelse og ga opp. Prøvde å smile da jeg snudde meg. Men det var ingen der. Det var vinden som tulla litt og slang igjen vinduet for meg. Puh!! Jeg gikk langt, og haika til Trondheim. Sa til to venninner som lot meg overnatte i hybelkomplekset, at jeg skulle sørover. For å villede. Jeg sov ikke den natta. Satt kun og ventet på at klokka skulle bli mange nok til at jeg kunne dra videre.
Inne på Trondheim stasjon tok jeg ut de 2000 kr jeg hadde på konto, og kjøpte meg en enveisbilett til Stockholm for 750 kr. Jeg var nesten, nesten, fri… Morgenlufta var ren og klar, og alle grunnene til å leve og smile tilfreds, var tydelig og majestetiske. Men først måtte jeg angste meg forbi alle stasjonene fram til Stockholm. Smilet ble bredere og bredere for hver kilometer jeg kom nærmere frihetens by. Da den unge jenta gikk ut av toget på perrongen i Stockholm, så hun seg rundt etter politi. Hun satte seg inn i en taxi og sa: “Kjør mæ til torget!” Taxisjåføren snøftet og sa: “Hvilket torg? Her e ju många torg..!’ Jeg sa: “Hovedtorget da” og smilte overlykkelig. Han sa:”Aa, men det får vel bli Østermalmtorget det då!”
Man kan saktens undre seg over historikken til ei jente som rømmer til Stockholm fra tvangsinnleggelse, bare 18 år gammel. Hvordan var barndommen? Jeg presiserer at barndommen jeg delte med mine to søsken Silje og Hans Even, var trygg, god, stabil og meget lykkelig. Våre foreldre Eva og Hans, sørget for at vi fikk kjærlighet og omsorg, og vi så dem alltid edrue og tilstedeværende. Diagnosen jeg har, er genetisk og lå latent. Den brøt ut i 16- 17 årsalderen, og jeg var frisk frem til da. Dette at jeg har en så trygg barndom i min grunn, kan være en viktig årsak til at det har gått så bra med meg. Jeg har det toppers i dag, og er ikke preget av alt jeg opplevde innen psykiatrien. Jeg presiserer også at den dag i dag har jeg et supert samarbeid med psykiatrien. Jeg får riktig medisin av en dyktig psykiater. Ja, jeg innrømmer det: det ble gjort noen grove feil fra psykiatrien’s side en gang med ei jente på 17 og oppover i 20årene, men jeg ser på dem som tunge men rike erfaringer.
Østermalmtorget åpnet seg for meg med sin storhet i det jeg tråkket ut av taxien. Jeg kjente at jeg var kommet hjem. Utesteder og casinoer lyste mot meg. Men gleden var kortvarig. De hadde nok begynt å lete etter meg nå, og det betydde at jeg måtte gå i dekning. For de skulle ikke få tvinge i meg mer sløvende piller. De skulle ikke få låse dørene omkring min unge kropp. Og de beryktede reimene deres, de ville jeg værtfall ha meg frabedt… Jeg var villig til å gå langt for friheten min nå.
Men jeg ville ha en pils. Det hadde vært godt, og særdeles velfortjent nå, tenkte jeg. Så jeg gjorde det. Jeg tok en pils på et utested på Østermalm, mens jeg funderte på hvor jeg skulle sove til natta. Ikke kunne jeg bruke opp pengene på hotell heller. Heldigvis var jeg ei utadvendt ung jente, så jeg tok kontakt med ei jente på min alder, og hennes vennegjeng. Hun hadde lyst langt hår, og en ufyselig adferd. Snipete og frekk, men hun kunne låne bort gjestesenga i mamman sin leilighet mot 100 kr. Først skulle hun ut på party, så jeg måtte henge på. Vi havner på en undergrunnsfest, der halvparten så kriminelle og ruset ut. Jenta oppførte seg som om hun foraktet meg, men noe sa meg at jeg måtte holde meg til henne. Så jeg lot meg trampe på, og lusket lydig etter da hun ropte: “Du kom igjen då tjejen, om du ska låna den SENGEN, måste du komma NUH!!” Hun og kjæresten pratet ikke til meg annet enn de gangene hun gjorde narr av meg, da vi dro hjem til hennes mor sin leilighet. Moren var ikke hjemme. Neste morgen raste hun inn på rommet der jeg sov, og sa: “Skunda dej! Vi måste åka herfra om et kvarter! Nuh, skunda dej!”
Jeg fikk overtalt henne til at jeg måtte få låne telefonen. Dette fordi jeg ville ringe mine foreldre og si at alt var bra med meg. At de ikke måtte bekymre seg. Politiet kom til å lete etter meg der, og da var jeg long gone. Dette fikk jeg gjort, og så var det bare å innta Stockholms frihet. Friheten kjentes enda bedre etter jeg hadde kvitta meg med nattas vertinne. Makan til sniptre hadde jeg aldri møtt. Men jeg var likevel takknemlig for at hun lot meg leie den senga for en hundrings. Så tjejen med lyst langt hår, Stockholm’s partyprinsesse. Nå, sikkert Stockholm’s businessdronning på ca 35 år: hjertelig takk for min første natt i Stockholm i 1998, trygt innlosjert i din mamma’s gjesteseng. Hvis du noen gang leser dette, og kjenner deg igjen: ta kontakt for en “trivelig” kaffeprat 😉
Friheten ble brukt til å suse hit og dit med t-banen, se litt i butikker og bare føle meg fri som både fuglene, fiskene og alle andre dyr i frihet. Ja jeg følte meg dyrisk primitiv med min lille “bagasje”, der jeg bare fulgte intuisjonen min rundt omkring i Stockholm by. Jeg unngikk å tenke på kvelden før den kom. Og den kom i det jeg ruslet inn på en pub. Jeg var ikke videre god i Svensk, så da en av mennene som satt og så ut som pubens faste innventar, sa: “Hey flickan, vil du ha en bæsj?” Så jeg rart på han og sa: “…om æ vil ha en bæsj? Eh, nei takk haha!”
Eng ung “mann”/gutt på rundt 18 år befant seg blant de eldre herrene på puben. Han var ikke bare svensk. Kan ha vært iransk. Vi fant fort en kameratslig tone. Jeg var desperat etter å skjule meg, gå i dekning og gjemme meg. Jeg ville være fri. Om jeg så måtte flytte til denne byen, ville jeg det for å unngå låste dører og uønskede piller.
Jeg husker ikke hvordan den unge fyren endte opp med å tilby meg å låne en bod i kjelleren under blokka der foreldrene hans bodde i en leilighet, men slik ble det. Jeg tilbragte ca 3 netter på en madrass inne i en bod uten lys. Og den mørkhudede gutten tilbrakte store deler av tiden med å sitte der inne i mørket og fortelle grusomme mordhistorier fra hjemlandet sitt, og lot det være opp til meg å fundere på om han kunne være morderen.
Han skulle flytte, denne merkelige unge fyren, og på et eller annet vis endte jeg opp med å befinne meg i flyttebilen sammen med han og flyttebyråmannen. Sørover mot en drabantby havnet jeg i et merkelig scenario. Den unge gutten ble sintere og sintere, og satt foran i bilen og spyttet på meg. Vel framme fikk han hjelp av den irriterte flyttemannen til å bære opp møblene sine inn i sitt nye hjem. Vi så furien hoppe og sprette møbelkastende illsint oppe på den lille balkongen sin før vi dro. For selvfølgelig ble jeg med flyttebilen tilbake til Stockholm. Og aldri fikk jeg svar på hvorfor den unge fyren var så innmari rasende spyttende sinna. Jeg ler av det den dag i dag, og den gang da var det en lettelse å bli kvitt han også. Du som kjørte flyttebilen… skulle du kjenne deg igjen, ta kontakt, for jeg har mye å takke deg for. Du gjorde meg aldri noe vondt. Ung og alene som jeg var, lot du meg prate og fortelle alt, uten å kjøre meg til polisen som du egentlig ville. Du var bekymret for meg, men slapp meg fri i Stockholm by.
Jeg så Stockholm reise seg på ny foran meg. Sa adjø til den snille sjåføren, og gikk under grunnen. Der satte jeg meg på tbanevogna og så på kartet. Mariatorget var et snedig navn på et torg. Jeg dro dit. Lot livet føre meg dit det ville.
På Mariatorget fantes en kafe ved navn Lille Maria. Der inne satt i 1998 ei jente på 18 helt alene i hele verden, ved bordet nærmest gata, ved vinduet. Tårene startet å trille der ved bordet, og ville ingen ende ta. Det ble uungåelig å skjule tårene og dempe hikstene. Fortvilelsen fylte et ungt hjerte, og det rant over. Begeret var fullt, og grensene for hva ei jente kunne tåle, var forlengst overskredet. Broene var brente, og det var ingen vei tilbake. Eller, veiene tilbake, de fantes det mange av. Men hvem vil tilbake til fengsel når de ikke har gjort seg fortjent til låste dører? Hvem vil frivillig innta medisiner som ikke er beregnet på en? Hvem vil låses inne og bli glemt som 18åring? Ikke denne jenta.
Ei middelaldrende dame med hatt og kåpe kom inn døra. Hun gikk bort til meg og la hånden over skuldrene mine, mens hun sa: “…men tjejen, hva er det for nåt, mår du inte bra?” Jeg løy og sa jeg var på interail, og at jeg bare hadde litt hjemlengsel. Den omsorgsfulle damen sa hun skulle på toalettet. Og hun hadde nok ikke tenkt det helt slik, men den høye stemmen hennes avslørte henne. Jeg hørte alt. Telefonen på disken som var til å putte penger på. Henne som sa:”Aa, polisen? Det sitter en ung tjej her och gråter. Hon sejer hon e på interail, men det vet jag inte riktigt om jag ska tro på…!” Før hun gikk inn døra til toalettet. Kjapt røsket jeg sammen de få posene mine og la på sprang ut døra. Fort opp til høyre og oppover det trange fortauet. Inn en enda trangere sidegate til høyre. Bom stille lå en gang ei jente der og gråt mens hun så politiet komme. Og dra.
Jeg kjenner den jenta. Jeg forstår henne godt. Så lite som det fristet å bli tatt til fange av norsk psykiatri i 1998, forstår jeg at hun lå der i bakgaten helt alene og skalv og gråt, i ca 10 minutter etter det svenske politiet hadde kjørt. Det var etter det neste som skjedde at jeg på min måte ble troende. Jeg tror på at noe passer på oss, etter jeg møtte deg, Anna Larson.
Inne i t-banevogna igjen. Kartet over Stockholm smilte til meg fra veggen, og jeg syntes ordet “Gamla Stan” så fristende ut. Vi var 4 stk som hoppet av der under Gamla Stan’s vakre bygninger den kvelden. En mann gikk til venstre. Jeg stod og så meg rundt, mens et par ruslet mot trappa til høyre. Fort pakket jeg på meg en “gravid mage” under jakka.
Tårene trillet av seg selv. Jeg behøvde ikke late som, de tårene var ekte som gull. Men ordene var slettes ikke sanne, der jeg løp bort til paret og sa: “…hjelp mej, jag er gravid och har ingen”.
Kjære Anna Larson. Tårene presser på når jeg nå skal skrive om deg. Kanskje reddet du livet mitt den gangen. Jeg har forsøkt å lete etter deg på internett, men hvor mange Anna Larson bor i Stockholm mon tro? Veldig mange. Og ingen av dem jeg har kontaktet er deg… Så mange ganger som jeg har tenkt på deg. Tusen tusen takk, og enda mer hjertelig takk…
Anna Larson brukte ikke lang tid der nede ved t-banen før hun sa: “Kom, bli med. Jag tar hånd om sånne som dej.” Hun bodde i en sjarmerende trang hybelleilighet, midt i Gamla Stan. Alt i et rom pluss et bittelite bad som fantastisk nok inneholdt både dusj og toalett. Kjøkkenet var en lang benk der hun kun laget vegetarmat. Hvis jeg kunne inredet et rom slik hennes var, ville jeg klart det ned til minste detalj, jeg husker hvordan det så ut. Hennes seng var bygd i tre på høye trestokker. Under den bodde et lite lemmen ved navn Gunilla. Det vil si, hva den sinte lille gatejenta på ca 17 år som bodde under Anna’s seng het, husker jeg ikke helt nå i dag, så inntil videre heter hun Pernilla. Nok en gang denne snipete holdningen: “Hon får inte bo på min plats, Anna. Det her er MIN plats!” Anna lo og sa: “Nejdå, hon kan ligge nede ved stigen her, Pernilla” Den natten fikk jeg sove trygt og godt på Anna’s gulv. Dagen etter trakk jeg inn duftene av kåken hennes. Vegetarmat og en deilig dusj. Parykker, hatter og klær hang og lå på hyller oppover veggene, det var bohem og hippie i skjønn forening. Det var søndag og jeg hadde sovet til ettermiddagen. Uten å måtte drasse på tingene mine, kunne jeg rusle en rolig og fredelig tur gjennom vakre idylliske Gamla Stan. Over slottsplassen og ned langs de skarpe lysene mot mørk himmel. Jeg var hjemme. Hadde et slags hjem i Anna’s hjerte. Og jeg gråter noen ganger når jeg tenker på deg, Anna. Du rørte med da, og du rører meg nå. Lever du fortsatt? Og hva gjør du nå? Jeg skulle klemmet deg i timesvis, skjønner du.
Der jeg ruslet kveldsturen min, med Anna’s nøkkel i lomma, tenkte jeg med glede på at søndag skulle bli til mandag, og jeg skulle utforske alle de gammeldagse små butikkene noen trappetrinn under bakken. Samtidig som jeg gruet meg til å fortelle Anna sannheten om den magen…
For jenta med det mørke håret var på langt nær ferdig med Stockholm enda. Nå hadde hun en trygg base i tillegg. Jeg stryker henne over håret der hun rusler rundt Gamla Stan, og forsikrer henne at jeg ikke skjemmes over henne. At jeg med glede skal skrive videre. Vi har alle vårt indre barn. Vår såre fortid. Jeg har deg, jenta mi, og glad er jeg for det ❤
Sverige, du omfavnet meg med ditt vakre Stockholm. Stockholm, du tok vare på meg i ditt hjerte, Gamla Stan. Anna Larson, et av mine aller høyeste ønsker er å få møte deg igjen. Få gi deg en klem og si TAKK 💝 …for Anna, jeg rakk jo aldri det. For meg var du en snill gudinne, med ditt bestemte men milde vesen, ditt lange mørke hår med pannelugg, som passet naturlig med ditt lange slanke vesen. Vegetarmaten din smakte himmelsk, og alle dine ord virket nøye gjennomtenkt. Hvorfor tok du vare på oss? Jenter som oss, husløse, eller desperate på rømmen som meg.. Får jeg noengang svar på det? Hvis du noensinne leser dette, Anna, finn meg, skynd deg å finn meg, og jeg vil finne en verdig måte å takke deg på 💜
Verden var preget av Angel’s crying med Etype, mens Madonna dybdet med Frozen. Sverige’s Drømhus sang Vil ha dej, og Celine Dion’s vakre røst sang over hele Norden: My heart will go on. Vennene mine der hjemme var nok på fester og hørte disse sangene, som normale ungdommer. Året før hadde vi sunget med til No Doubt med Don’t speak, utenfor videregående skole. Året før det, i 1996, var jeg 16 år og hoppet rundt til Wannabe med Spicegirls sammen med barna jeg passet, mens jeg året før headbanget til Niravana’s smells like teen spirit, og gråt til Metallica’s unforgiven.
Da jeg var 13 år, i 1993, hadde MTV kommet med sine musikkvideoer. Jeg husket Soul Asylum med Runaway train, der jeg ruslet rundt i Gamla Stan i Stockholm i 1998. 18 år og aldeles ikke voksen. Jeg var på vei til Anna for å snakke med henne. Kom hun til å bli irritert når jeg fortalte at jeg slettes ikke hadde noen mage? Kom jeg likevel til å få bo hos henne? Huff så ensom jeg plutselig følte meg. Savnet vennene mine, og så lei meg for at familien min nok var bekymret. Samtidig kunne de jo ikke forstå hva jeg flyktet fra. Jeg var et rart utskudd der jeg ruslet, uten framtid, uten nåtid og trengt opp i et hjørne kalt Stockholm. Å reise tilbake til feilmedisinering og låste dører var uaktuelt.
Jeg gikk opp trappene, ut i utgården og tok en røyk, og låste meg inn hos Anna. Ganske vanskelig dette med å fortelle så snill ei dame at jeg løy. Men Anna smilte, sa hun hadde skjønt det, og undret på om jeg ville smake en vegetar-rett. Det var deiligere enn noe jeg hadde smakt. Akkurat da smakte kokt blomkål med hvit saus gratinert med deilig svensk ost, fantastisk. Det smakte ikke bare fantastisk. Det smakte “snilt”, “omsorgsfullt” og “trygt”….
Jeg beundret Anna sine hatter og parykker opp etter veggene mens jeg stusset på den fiendtlige oppførselen til lemmenet under senga. Hun het verken Pernilla eller Gunilla, det er jeg ganske sikker på, og jeg skal nok greie å huske navnet hennes igjen, men denne barseltåka fra 2015 bare varer og varer helt til 2017. Jenta hadde lyse krøller, fregner, og var frekk som fy. Men hun fikk ha sin plass under senga i fred. Jeg var overlykkelig takknemlig over å få være der i denne underlige bittelille Anna-verdenen der godheten rådet, og senga jeg aldri hadde sett makan til, ruver majestetlig over store deler av gulvet, bygd ut fra høyre, nedre hjørne.
Etter enda en god natts søvn var det på tide å utforske Stockholm. Jeg fortrengte all sannhet i et ungt og fortvilt hjerte, og prøvde å leve i nuet. Jeg la ut på ferden, med nøkkelen i lomma og en base å dra tilbake til. Jeg innså at jeg ikke kunne reise tilbake til fangenskapen i Norge, der friheten ikke fantes for meg, og bestemte meg for å prøve å søke jobb og finne meg en plass å bo. Det ble med å spørre litt på Åhlens. Så ville jeg bare se meg rundt. Jeg så friheten og undergrunnen. Så finere folk og ikke så finere folk. Ei jente jeg møtte, var like lite fin som meg, og vi ble lett kjent. Vi hang sammen hele dagen og tittet i butikker. Og dyrebutikker. Der ble vi aldeles forferdet over det vi så. Dyr i fangenskap! Ganske så symbolsk, ser jeg nå, fikk vi impulsivt trang til å redde dem. Jeg stjal meg ei mus, rett og slett. Humre. Ja for det var jo det jeg gjorde, jeg stjal meg ei mus og bestemte meg for å ta vare på den. Samme hvor koffert det ser ut her jeg skriver det, så var det altså ei ordentlig mus fra en dyrebutikk. Stakkars lille skapningen, ble med meg hjem til Anna den dagen.
Nok en gang gruet jeg meg, og var redd for hva Anna mente om mine rebellske påfunn. Den ettermiddagen satt vi og pratet litt, Anna, Gunilla og jeg. Anna ønsket den lille rømlingen jeg hadde drasset med fra dyrebutikken velkommen (hvis jeg skriver mus, blir det bare feil uansett: at Anna ønsket musa mi velkommen??) …men bestemte at den måtte få seg et bur, stakkar liten. Jeg foreslo for sinte GunillaPernilla at henne og jeg kanskje kunne se oss om etter en plass å bo. Anna sa at leiligheten egentlig var pappan hennes sin, og at det kom noen Amerikanere til byen om en liten uke som skulle få låne leiligheten, så vi måtte finne en løsning. Gunilla ble litt paff over at jeg var vennlig mot henne som var så uvennlig. Men sannheten var at jeg aldri greide å ta Gunilla’s fiendtlige holdning på alvor. Jeg syntes hun var bare søt og litt rar. Og rar måtte jeg vel innse at jeg var å betrakte som selv. Kjemperar. Og jeg var ikke i min egen by. Jeg kunne gjøre hva jeg ville uten at dette kom til å bli sett av noen jeg kjente.
Neste dag spurte jeg Anna, før hun dro og studerte som vanlig, om jeg kunne låne en parykk. Anna lo hjertelig, og sa: Selvfølgelig kan du det, men ta godt vare på den.”Vi lo så vi ristet mens jeg prøvde forskjellige parykker. Ja til og med Pernilla mår plutselig inte illa, hun lo bittelitt hun også. Men bare såvidt. Valget falt på en mørkerød lang parykk meg pannelugg. Vips, borte var jeg, en helt anonym flicka. Men før jeg dro ut på ferd, måtte musa mi selvfølgelig være med 😉 Sorry, men akkurat slik var det: den musa fikk “bo” mellom nakken min og alt parykkhåret. Jeg la Sødermalm og Østermalm for mine unge føtter, og fant en måte å tjene noen slanter på. Jeg satte meg ned ved en stor handlegate og “sang” med tiggeboks foran og musa kravlende på jakke, hår og nakke. Det finnes en eller annnen person her i verdensom har et videoopptak av dette: Du som filmet meg og den forferdelige sangstemmen: give me that tape :p
Dagene danset i takt med Stockholm, og jeg fikk underveis beskjed om at psykiatrien i Norge hadde skrevet fra seg både ansvar og meg. De hadde skrevet ut meg. Men et skremt ungt hjerte vil ikke i bur igjen, så jeg turde ikke stole på det.
Jeg vet den dag i dag at det ikke var riktige medisiner dem ga meg. At alle de 28 forskjellige medisinene de testet ut på meg gjennom en årrekke på 12 år, var helt feil. Men jeg vet også noe annet. Jeg fungerer ikke uten min livsviktige medisin Lithium. Så mens jeg falt dypere og dypere inn i Stockholms favn, sank også mitt stemningsleie dag for dag.
Jeg ga opp. Bare var der og …bare var.
Suste rundt i Stockholm og rett ned mot den selvfølgelige nedturen. Som jeg var for ung til å skjønne noe av da. Min nest siste kveld i Stockolm dro jeg ut og ville bare være ungdom. Utelivet bugnet omkring meg og jeg danset med. Selv om jeg ikke kunne danse på den tiden. Jeg møtte Diana. Diana på 30 år virket kjempegammel for meg som var 18. Og oppi det hele påstod hun at hun hadde sunget i 4 Non Blonds. Akkurat DET, tenkte jeg, kunne vel hende at kanskje mest sannsynlig ikke stemte.
Velkommen til historien om Diana:
Anna hadde altså bedt meg og Gunilla om å finne oss et annet sted å være. Hun var lei for det, men kunne ikke gjøre noe med det, da leiligheten i Stockholm jo var faren hennes sin, og jeg tror ikke engang denne pappan visste om hvordan Anna tok seg av “slike som oss” som hun kalte det så enkelt og greit. Det skulle komme noen amerikanere til byen, og bo i den lille kåken. Den fantastiske, bittelille, bohemaktige hippieleiligheten, men stor seng på stolper, hyller opp etter høye vegger. Hyller med hatter, parykker og annet stæsj. En enkel benk med vask og hengekroker, der Anna’s vegetarmat ble laget. Ute i gangen kunne man se et lite lufteromav en terasse blant alle leilighetene, ut av et vindu. Der stod jeg flere ganger under åpen himmel, og kjente hvordan verden tok vare på meg på sin spesielle måte, mens jeg røyket svenske sigaretter.
Men nå ga jeg opp.
Jeg ante ikke hva framtiden ville bringe. Jeg satte igjen buret med musa jeg hadde stjålet i dyrebutikken, og la ut på min ferd langs Stockholm’s gater. For en stund ville jeg bare glemme alt. Absolutt alt. Det var en tvangsinnleggelse jeg hadde rømt fra. Det var piller jeg nektet å ta. Det var på ingen måte slik at jeg turde å reise tilbake. Å risikere min egen frihet var ikke et alternativ.
Jeg lot føttene mine tråkke trappetrinn for trappetrinn ned fra Anna’s trygge leilighet, for aller siste gang. Jeg visste ikke at det var for siste gang, og trodde jeg skulle tilbake og hente tingene mine og prate litt mer med Anna.
Langsomt og i ett med nuet, gikk jeg ut i Gamla Stan’s gammeldagse og koselige gater. Bare ruslet i vei, og lot vinden lekende ta håret mitt. Stockholm pustet meg vennlig i nakken. Jeg ga opp. Ga blaffen.
En voldsom ensomhetsfølelse skremte vettet av meg der den flyttet inn i den unge brystkassa mi. Jeg kunne like gjerne dø nå. Det fantes ingen framtid for meg i Norge, og her i Sverige stod et uoppnåelig høyt fjell foran meg midt i byen.
En raring som meg. Et utskudd som jeg. En liten gjøkeredefuggel som hun derre rømlingen.
Stockholm danser rundt meg. Jeg prøver å danse med. Diana forsøker også å danse med. Så vi gir opp litt, sammen vi to.
Hun er ivrig. Litt sånn der overaktiv. Prater i et sett, og forteller i vei. Tidligere medlem av 4nonblondes “innan Linda”, som hun babler om. Hun prater så mye at jeg innimellom lukker ørene.
Plutselig har jeg en venn. En eneste Dianavenn i hele store verden. Jeg er apatisk. Det må ha gått nærmere to uker på rømmen. To uker uten medisin. Og nå vet jeg altså den dag i dag, at en bipolar som jeg bør innta lithium regelmessig.
Men jeg er bare 18 år og skremt på flukt. Jeg snakker ikke mye. Gir blaffen i alt. Livet mitt er ødelagt for alltid, føler jeg. Jeg og musa i buret. Fanget i en stor by. Å reise tilbake til Norge’s låste dører er utelukket. Å bli her er ingen framtid. Jeg trodde det de første dagene, men nå har jeg sett nok. Jeg spises sakte men sikkert opp, i en pulserende by der jeg er komplett usynlig. Uviktig. Lille jeg er uviktig her, og uviktig der hjemme. Hva jeg gjør og ikke gjør, er helt og holdent betydningsløst. Jeg er ingen.
Diana sier at jeg kan henge med henne. Hvorfor ikke? Hvor ellers skal jeg henge? Hvor hører jeg til?
Jeg husker ikke hvor Diana’s sykler dukket opp. Men plutselig suser vi i vei på hver vår sykkel. Langs et slags byggefelt, opp en asfaltsving og ved et stort bygg på stolper. Diana forklarer meg at det er et slags sykehus. Hun viser vei inn i en svær, åpen kjeller. Langs veggene står store søppelkontainere, og vi setter oss helt innerst. Der sitter jeg og gir faen. I alt. Jeg kan like gjerne bli uteligger nå.
Bla bla bla bla. Diana prater og prater. Hun forteller om hvordan hun har kreft, og at det er viktig at jeg ikke sier det til noen. Cancer, snakker hun om. Jeg tenker at jeg selvfølgelig må sørge for at dama får livreddende hjelp. Hvis hun har kreft.
Plutselig sitter Diana med en liten pose med noe hvitt pulver oppi som hun viser meg. Jeg har aldri sett sånnt, men skjønner at det er noe som ikke er helt bra. Og det passer bra. For livet mitt eksisterer ikke. Jeg er en 18åring som ikke helt har det så bra.
Hva det er oppi posen, aner jeg ikke. Har virkelig null peiling. Og der jeg sitter, kunne jeg ikke brydd meg mindre om hva det er heller. Men jeg er klar for å ødelegge livet mitt enda litt mer, og har intet å falle tilbake på. Avgrunnen, her kommer jeg; var like i nærheten, så hvorfor ikke hilse på?
Kjapt stikker jeg frem høyre pekefinger, slikker på den, stapper den nedi posen, drar den til meg og smaker på.
Diana roper, og utbryter: “Men hva fan! Så der kan du inte gøra!” Så ser hun på meg som om hun ser meg for aller første gang. Det går opp for henne at jeg aldri har sett dop av denne art før. Dette var nytt for den unge jenta hun drasset på. Hun begynner å le, og forklarer meg at man ikke skal utsette tunga si for slikt pulvet.
Diana skravler i vei, mens hun villig deler av den hvite snøen sin. Medisinen i posen. Jeg får det pakket inn i et sigarettpapir, og svelger. “Nu, tjejen, mår du okej om en stund.”
Jeg våknet til liv. Alt klarnet, og jeg kunne høre meg selv puste igjen. Vi ruslet ut av søppelkjelleren, og hev oss på syklene. Det drysser hvit puddersnø over Stockholm denne natten, og det føltes som om vi syklet Stockholm rundt. Fort. Fort. Fortere. Raskere og friere. Jeg var fri. Krystallfri for noen timer.
Jeg ser det nå. At Diana ikke hadde noen plass å bo. At hun derfor måtte rote rundt i søppeldunker. Men i mitt barnslige og svært så unge sinn, var litt annerledes. Da hun viste vei til noen søppeldunker, trodde jeg det var av spenning. Diana ristet på det omkring 30 år gamle hodet sitt, da hun så at jeg drasset med meg videre ei porselenskirke på størrelse med et lår, og andre hyggelige pyntegjenstander. Hun spurte om jeg virkelig skulle ha med meg den derre kirka. Og av en eller annen nedsnødd, tåkete grunn, skulle jeg det.
Vi syklet videre. Saktere. Saktere og tregere. Hjemme hos en kompis av Diana fikk jeg låne en dusj og stelle meg. Jeg var så sliten, at alt gikk i slow motion. Nedturen jeg hadde begynt på, ante jeg ingenting om selv. For det jeg hadde smakt på, var hvit puddersnø av Stockholms skyggeside.
Det gikk nedover. Nedover i unnabakke. Fortere og raskere enn mitt unge sinn kunne takle. Rusen var på god vei ut, og virkeligheten hadde alvor å by på. En sannhet uten bopel. En hverdag på rømmen fra psykiatrien i Norge. En redd og usikker framtid. Ordet angst fikk ny betydning. Alt var så mye mørkere. Rent fysisk; byen var blitt mørk. Vidunderbyen min i djevelsk forkledning. Mørkere og mer nådeløs enn noensinne.
Syklene var borte. Hvit puddersnø var blitt til vått og eksosfarget slaps. Jeg dro føttene etter bakken, langs veien nedenom slottet. Følte meg som det motsatte av kongelig, og helt fortapt.
Senere har fagfolk uttalt at de tror jeg kan ha adhd i tillegg til bipolar. Jeg forstår derfor hvorfor jeg reagerte på stoffet amfetamin ved å bli klar til sinns, rolig og fattet. Men nedturen som kom etterpå, var aldeles ikke til å holde ut. Den grep om det lille hjertet mitt og gjorde meg hudløs og mindre enn den liten jeg noensinne hadde følt meg som. Livredd og mer ensom enn en øde øy.
Slik gikk det til, at Diana og jeg sakte men sikkert gikk til sosialtjoren. Der fortalte jeg de som jobbet der, om at Diana hadde kreft. Jeg så du ble sint, Diana, og hvis du lever enda; sorry, men jeg hadde gjort det samme i dag.
Jeg vil forresten takke deg, Stockholm’s nattedronning med det lange mørke håret. For hva hadde skjedd med meg, alene i den store byen, dersom du ikke hadde bidratt til å kjøre på meg så voldsom en nedtur, at jeg valgte å reise hjem til Norge? Jeg hadde antakelig opplevd ting i de gatene, som ikke hadde vært bra for meg. Du vekket opp ei ung jente på rømmen, og sendte henne hjem. Takk for det. Jeg mener det, tusen takk for det.
Det skulle komme tøffere tider enn dette. Men jeg skled iallefall aldri ut på noe narkokjør. For jeg fikk smake på den mørke vonde baksiden av rusen. Og den vil jeg aldri aldri mer oppleve maken til.
Den hvite puddersnøen over Stockholm’s gater lærte meg om dagen derpå’s mørke slappsføre.
Stockholm begynte å nynne farvel.
Jeg fikk overnatte på et mentalsykehus i Stockholm. Der spratt ei gal dame rundt og sa masse tull. Jeg fikk sove ei natt, og ble sendt hjem med fly til Norge. Ville det selv, men gråt da jeg så Stockholm forsvinne. Og siden har jeg ikke sett deg, Stockholm. Men jeg har tenkt og tenkt mye på deg og alle du lot meg møte. Takk for at du tok vare på meg, Stockholm, takk for at det faktisk ikke skjedde meg særlig vondt. Takk for at jeg fikk møte en engel ved navn Anna….
DA DE ELEKTROSJOKKERTE MEG
Jeg tok med meg den lille tatoveringen på skuldra mi som jeg hadde fått for 200 kr i ei sjappe i Gamla Stan, og gikk av flyet på Værnes flyplass. Jeg tok også med meg minnene, men mange av dem skulle snart bli slettet for alltid, sammen med en god del andre minner jeg burde huske fra min ungdomstid.
Jeg ville gjemme meg, ville være usynlig. Det faktum at absolutt alle på min alder hadde gått videre som de skulle, med sin normale utdannelsesvei, mens utskuddet meg satt der i skammenroken i tabuland, var jeg mer klar over enn hele resten av verden. Men dersom jeg skammet meg fra før, var det ingenting i forhold til hvor lavt jeg nå skulle tre nedover på rangstigen. Året var fortsatt 1998. Jeg var fortsatt 18 år.
Dette er det ikke alle som kommer til å like at jeg skriver om. Dette er tabu. Man snakker ikke om slikt, langt mindre skriver det offentlig. Men jeg kan ikke lenger argumentere for å tie. Dette som skjer i norge’s sykehus hver eneste uke, skal jeg såvisst både skrive og snakke om ja. Og jeg er ikke redd for hva folk synser og mener om det. Jeg har ikke gjort noe som helst straffbart. Og i tillegg var jeg bare en jentunge på 18 år. Det hendte i min pur unge ungdomstid. En tid som altså skulle komme til å delvis forsvinne fra meg og min hukommelse for alltid.
Grunnen til at dette kommer til å bli vanskelig for meg å skrive om, er at det var noe aldeles helt forferdelig å oppleve, og det er noe jeg sjeldent tenker på. Fortrenger. Men akkurat nå er det rette tidspunktet for dypdykket. For jeg er lykkelig på en sterk måte som ikke går an å bryte ned. Jeg har brukt mine lærde metoder for å komme dit jeg er, og det har funket bedre enn jeg ante da jeg for ti år siden begynte å ta i bruk metodene og bygde meg opp. Jeg er virkelig ikke her for å behage andre enn barna mine og meg selv, og kan ta imot alt med et stort smil og et ordforlag som vil sette ut enhver kritiker i form av en diskuterende tassi. Jeg påpeker at jeg ikke er bitter den dag i dag. Jeg ser på evnen til å tilgi som noe man kan trene seg opp til.
De behøvde ikke å tvangsinnlegge meg. Uten riktig medisin sank jeg ned til minus selvtillit 100%. Usynlig ville jeg også helst være, fiasko som jeg følte at jeg var. Og hvor kunne jeg gjemme den unge jenta jeg var?
Klart de ville hjelpe meg. Klart jeg kunne være der. Frivillig innlagt. Og klart de forstod at jeg ikke ville ha disse pillene deres. De hadde noe annet på menyen. Den timen psykiaterdama og den psykiatriske sykepleieren forklarte meg hva de hadde å tilby meg av behandlingsmetode mot depresjon, vokste klumpen i magen min seg større enn jeg noen gang kan beskrive. Og jeg sa nei. Nei nei nei. Jeg ville ikke ha elektrosjokk. Jeg ser meg tilbake og skimter såvidt ei ungdomstid før dette. To år før de tilbydde meg elektrosjokk var jeg 16 år og bodde på jenterommet. Året før var jeg 15, jobbet freelance for lokalavisa og hadde masse venner. Og så er det veldig mye jeg ikke husker.
De sa: “hør på oss.” De snakket og snakket: “ECT-behanling må du prøve å ikke forbinde med ordet “elektrosjokk”. Det heter Electronic Convulsion Threatment, og fakta er at det er epileptiske anfall vi utløser, og at disse igjen utløser serotonin, skjønner du…” De trøstet: “…det er ikke farlig, og du blir tatt godt vare på” Hadde de bare i samme slengen informert meg om at 1/3 av mine minner fra dette livet kom til å bli hvisket ut… At rent hukommelsesmessig ville en såkalt serie med ectbehandlinger fungere som en hiroshimabombe i hodet. At det var mange jeg ikke kom til å kjenne igjen på gata. At hele Isfolkeserien kom til å slettes fra hjernen. At jeg kom til å oppleve selve behandlingen som så skremmende at det kom til å sette livet mitt på vent i et tiår. Hadde de bare informert om alt, og sagt sannheten, da hadde jeg løpt for livet.
De sa: “Prøv det en gang, så kjenner du etter hvordan det føles.” De normaliserte denne behandlingsmetoden med fine brosjyrer, og minnet meg på at jeg jo ikke trengte å snakke med folk om det dersom jeg syntes det var flaut. Som om dem og jeg forstod noe som resten av verden ikke var opphøyet til å fatte og begripe, som om dette var selve kuren mot alt. Og kontrollerte epileptiske anfall var ikke så ille vel?
Jeg hadde ikke noe liv lenger. Alt var ødelagt. Ryktet mitt var frynsete og jeg satt jo bare der i galehuset’s skammekrok likevel. Så hvorfor ikke la dem grille hue mitt i samme slengen. Jeg kom ikke lenger ned enn dette i flauhet over meg selv.
Så innmari deprimert var jeg faktisk ikke, og dette mener jeg at de visste godt. Jeg både dusjet, spiste og ordnet meg, og hadde evnen til å være glad innimellom Det var skammen og selvtilliten som var problemet mitt. Men det skulle ikke snakkes! Det skulle spises piller, reimes, låses inne eller elektrosjokkes. Hver fredag skulle det elektrosjokkeres.
Mørkt mørkt og langt dypt der inne henter jeg fram vage minner fra svunne tider 17 år tilbake. Det er tåkete. Og de fleste steder i hukommelsen er det så tåkete at jeg aldri mer kan se. Men mye av det var så innmari traumatisk, at jeg ikke kan glemme. Akkurat det jeg så gjerne heller skulle glemt for alltid. Det er de gode minnene som ble til vage skyggedansere. Jeg mistet deler av meg selv for alltid. Minner jeg aldri får tilbake.
Å tråkke de tunge skremmende skrittene fra psykiatrisk avdeling opp til sykehuset, ung og livredd. Med massevis av klumper i magen, geleidet av alvorlige og bestemte sykepleiere med få ord i sine munner. Heisen ned til kjelleren. Hente sin egen seng. Heisen opp til toppetasjen på Innherred Sykehus Levanger. Å vente bitteliten ved senga i den store ventehallen ved siden av de stille sykepleierne. Nedverdigelsen. Å gjøre dette, er ikke noe jeg anbefaler noen. Jeg vet om bedre metoder.
Jeg tenkte i mitt pubertale sinn: De synes jeg er et så tragist tilfelle av galskap og mislykkethet, at de mener jeg trenger å fikses på denne måten. De har sikkert rett.
Jeg legger meg på en operasjonsbenk. Legen som skal sette strøm på meg, sitter ved hodeenden, slik at jeg ser han opp ned. De andre står rundt. De er så alvorlige at jeg er overbevist om at de har rett i at jeg må gjøre dette. Ingen informerer meg om at de skal “teste elektrodene”, altså sjekke at alt fungerer uten å sette i gang strømmen. Dette innebærer at man som pasient har fått på elektrodene på hodet, de trykker på en knapp mens du fortsatt er våken, og du hører en durelyd.
Legen smiler, og sier: “Da tester vi!” Kjapt hadde de plutselig gjort denne prosessen med testinga si, og jeg stivnet til av ren skrekk og hylte: “Neiiii neeeiii!!! Ikke gjør det” De ble stille og rare, og lovte meg at hvis jeg fortsatte behandlingen, skulle de gjøre det til rutine at de aldri testet før jeg lå i narkose.
Jeg ble avhengig av de siste deilige sekundene før jeg sovnet inn i narkose. I noen få verdifulle sekunder var jeg ei lykkelig ung jente. Så er det meste borte. Jeg husker ikke særlig mye. Husker bare at jeg var likeglad, men at jeg var livredd hver torsdag kveld og fredag morgen. En fredag løy jeg og sa at jeg hadde hoppert ut av vinduet og kjøpt meg burger på bensinstasjonen natt til fredag, slik at jeg ikke kunne ta narkose og få ectbehandling. Dette ble overanalysert i rapporter, og det står i min journal at de stusser over adferden min. Dette er en hendelse jeg har glemt. Jeg har lest det om meg selv i journalen. Som å lese om ei anna jente.
Fra da av husker jeg bare glimtvis. Inn og ut av psykiatrisk, hver gang med en ny coctail medisiner på ca 3 sorter av gangen som de hadde lyst til å prøve ut på meg. Som jeg i utgangspunktet slettes ikke ville ha. Den sterke feilmedisineringen medførte meget varierende adferd. Medpasient Une som jeg fant i trappa under sykehuset en dag jeg skulle ta undergangen til kiosken. Hvor blå hun var. Hvor nesten død hun var. Hvordan hun klarte det noen år senere. RIP Une. Eivind, jeg og ei venninne av meg som tilbrakte uker og måneder der inne. Så kom vinteren. Eivind så ei sykepleier inn i øynene rett foran meg, og sa: “Ja, i e klar til å skrive mæ ut.” Husker hvordan jeg nesten kastet opp da 1.januar kom og pappa fortalte meg at også Eivind hadde valgt å reise for godt. RIP Eivind. Takk for den fine Metallicasangen Fade to black i begravelsen din i Snåsa kirke. En gang inni disse glimtene, døde også Nina, Lisa, Thor og mange mange flere. RIP alle sammen.
Jeg fraskriver meg herved et hvert ansvar for den første serien på 8 behandlinger ved Levanger sykehus. Jeg vet, at selv om jeg skrev under på papirer, var jeg for ung og redd til å kunne ta en slik voldsom avgjørelse. Mange kan mene at dette er en bra metode. Jeg er uenig på det sterkeste.
Det var langtfra over. Dette var bare begynnelsen. Jeg trodde jeg stod på bunnen den gangen. Men jeg skulle dypere og dypere ned i skammekrokens og smertenes avgrunn før jeg nådde dit at jeg forstod at jeg måtte ta ansvar og sørge for min egen lykke og velvære.
Alle som kjenner meg, vet at jeg er glad, utadvendt, lattermild, smilende, fornøyd, takknemlig og veldig positiv. Jeg innrømmer det: jeg skulle veldig gjerne gitt min oppskrift til psykiatrien, slik at de kunne hjulpet flere som er der jeg har vært. For det er ikke nok med bare riktig medisin.
Jeg kjenner mange som gynget i samme båt som meg for 20 år siden, 17 år siden, 12 år siden, 10 år siden. Som faktisk overlevde. Vi er her og der i samfunnet. Hun ene fikk på nittitallet beskjed av en psykiater om at hun burde innse at hun ikke hadde noe på skolebenken å gjøre. Versegod: uføretrygd! I dag kan hun se tilbake på hardt arbeid og svennebrev, og se fram til jobb. Dere som gynger i denne forferdelige båten i dag, i 2015: hold ut! Det er bare en ting å gjøre, og det er å holde ut i båten gjennom tunnellen. Ikke gi opp, for det er slike som oss som besemmer pensum i Psykiatribøkene om 100 år, for dem som kommer etter oss. Dere er viktige, så vær seige og hold ut.
….Livet gikk altså videre for min del, 1998 ble til 1999, ble til 2000, og i et kommunalt hus med 4 leiligheter, der skulle jeg bo. 20 år gammel. De uføretrygdet meg, jeg trengte kun å skrive under papirene. Jeg skjemtes hver eneste dag over hele livet mitt, og fant ut at jeg bare måtte gi blaffen i hva folk tenkte. Fiaskoen var jo et faktum, så hvorfor ikke bare være det nullet i samfunnet som jeg var satt til å være?
Med helt feil medisin, tråkket jeg rett opp i salaten samboerskap. Det ble 3 år med vold, og jeg gikk med voldsalarm etter samboerskapet. Jeg startet fra langt under bunn, og bygde meg opp. Skiftet navn. Ville ikke lenger hete Hege. Hun som ble banket gul og blå og aldri turde ta igjen. Jeg ville være Helene, og hete det i folkeregisteret. Hun som gikk på kickboksing og aerobic, hun derre tøffingen som kunne selvforsvar og langtfra var noe offer. Så jeg skiftet navn, holdning og tankegang.
To år senere har jeg altså herved satt sammen de første delene av historeien bak forbipolene. Men det skulle bli så mye verre før det ble bedre. Reisen forbi polene kan du lese her:
Reisen forbi polene, del 3: hjemkomsten
